Den garanterer deg ingen plass i skjærsilden, men en liten jævel får lov til å klapse deg på ræva med flatenden av høygaffelen.

Men det er altså sladder. Pappajenter som får milliardpåfyll på lommeboka! Kan du tro! Det er artig med de skattelistene. Ikke før de er publisert trykker alle landets redaktører på kopier/lim inn på standardfrasene fra i fjor: «Å kikke makthaverne i kortene», «Åpenhet er viktig for velferdssamfunnet», «Innsyn en viktig forutsetning for at folk skal ha tillit til skattesystemet»

Ja, dere har vel, som meg, lest dem i noen år, så jeg trenger ikke å smøre så tykt på. Tror du på det, leser? Vær nå ærlig? Hvor mange saker om ekte unnlatelsessynder overfor fellesskapet har egentlig kommet ut av disse skattelistene? Flere eller færre enn seiere for TIL i årets Tippeliga?

Listene viser en begrenset del av folks inntekt og formue, mye av informasjonen må tolkes opp og i mente. Den bør helst sammenlignes med årsrapporter og aksjeporteføljer og jeg vet ikke hva. Så her kommer jeg med et velmenende forbasket spørsmål. Folkens, venner, gode hoder i norsk media: Føler dere av og til at dere bruker energien deres på feil plass?

Mens dere satt og svettet over søkemotorene til skatteetaten på leting etter Elise Sophies skattbare inntekt og formue, satt jeg på et fly og leste The Economist. Og hoppa litt i setet, som man gjør når noen snakker skit om Norge. Og kaller vår velferdsstat for overmoden. Og påstår frekt og beviselig uriktig at den norske staten undergraver arbeidsmoralen vår, siden vi har noe så hårreisende som 37 timers arbeidsuke.

Det var nesten så jeg gikk tilbake til mine barndomsmareritt om at Margaret Thatcher egentlig var en zombie, nå udødeliggjort i form av en skribent for et av verdens ledende tidsskrift med 1,5 millioner lesere.

Og da skribenten begynte å hylle vikingånden til århundrets skattesjonglør Jon Fredriksen, og berømme hvor driftig han var med å skaffe seg kypriotisk pass, holdt jeg på å klype den intetanende, sovende fyren ved siden av meg og fortelle ham noen sannhetsord.

Nordmenn bør gjøre som svenskene, skrev Zombie-Thatcher. Privatiser, akkumuler, importer. Snakk om å provosere. Man ikke kan mene noe uten å vite noe, så jeg satte meg ned med Google (For øvrig godt kjente for sin skatteunndragelsestaktikk, slik som flere av de selskapene som lager telefonen du trolig leser dette på).

Og sannelig fant jeg ut at 26. september kom World Economic Forum - gjengen i Davos der Krompen stiller i svart dress og lakksko hvert år - med sin rapport som vurderer den økonomiske konkurranseevnen til 140 økonomier i verden. Og Norge er et av dem.

De skryter av at rapporten er den mest omfattende vurdering av nasjonal konkurranseevne på verdensbasis.

Har du ikke hørt noe om det? Nei. Det er jo ikke rart. Et kjapt søk i diverse spenstige mediaovervåkningsverktøy viser én sak om dette i Aftenposten. Zimbabwe Independent er derimot en annen sak.

Om dere ikke vil begi dere helt ut i Zimbabwe , så kan jeg komme med en oppsummering: Svenskene vant. Og finnene. Og danskene. Særlig på innovasjon, nyskapning, det vi formodentlig skal leve av etter olja. Så hva bruker rikingene våre pengene på?

Norge kom på 13. plass. Sverige er syvende med 300 internasjonale patenter per million innbygger. Vi er ikke engang på topp ti! Er det systemet vårt som er byråkratisk og tungrodd? Eller er det noe annet som får oss til å spille fjerdefiolin i Norden?

Her er en glohet nyhet dere kan skrive allerede i dag, mine overarbeidede journalistvenner: Neste år kommer Kjell Inge Røkke igjen til å være en av Norges rikeste personer. Mens dere venter på at det selvsagte skal dukke opp på skatteetaten.no, hva med å gi hans inntekt, formue og skatt en kontekst?

Det er ingen nyhet at mannen er rik, men vi vet ingenting om hvor mye penger har han brukt på innovasjon i Norge. Hvor mye har han bidratt til samfunnsbygginga? Hvor mange jobber har hans velstand skapt og hvor mange jobber har han kostet? Går regnestykket opp for vårt felles beste, eller for hans?

Nei, det er ikke helt forkastelig å elte seg i nyhetene om milliardene til milliardærbarn. Ikke for mediene og ikke for deg, kjære leser. Men kanskje kunne man bruke oppmerksomheten rundt skattelistene, og folks forkjærlighet for sladder litt mer målbevisst?

Hvis vi en gang i året gjorde opp et ekte samfunnsregnskap med de store pengemaktene i Norge, deres evne til å skape noe nytt og vilje til å dele det med fellesskapet, så ville kanskje redaktørene sluppet å klippe og lime fjorårets forstillelser. Og offentliggjøringene av skattetallene hadde da plutselig blitt noe mer enn bare lett sladder, og til og med kanskje også noe skikkelig samfunnsnyttig.