Kommentaren

«Tapet av anstendigheten»

Det skal være mulig å begå tabber og bli tilgitt.
nyheter

Blir du tatt for noe ulovlig, og i tillegg dømt for det, skal du også gis en ny sjanse etter du har gjort opp for deg. Dette er en allmenngyldig tese, og gjelder selvsagt også for politikere.

Det er snart fire år siden den profilerte tromsømannen og Ap-politikeren Roger Ingebrigtsen trakk seg fra samtlige politiske verv, med øyeblikkelig virkning. Det ble en nasjonal sak, som avstedkom masse spekulasjoner, diskusjoner og debatter.

En valgperiode senere har vi kommet oss såpass videre at de fleste hadde vært tjent med å la det hele ligge og la sårene gro. Likevel kan det tyde på at hukommelsen rundt hva som faktisk skjedde allerede begynner å bli smårusten i enkelte kretser.

I en kommentar i Nordlys forrige uke, under tittelen «Politikerne vi tapte», skriver den politiske veteranen og maktmennesket Svein Ludvigsen en tekst som isolert sett kunne skapt både refleksjon og en nødvendig debatt, hadde det ikke vært for at han snubler allerede i tilløpet, og sauser sammen reelle problemstillinger med historieforfalskning, eller det som i beste fall må sees på som et utslag av selektiv og begrenset hukommelse.

Minnet om hva som skjedde, i den på alle måter famøse saken som eksploderte i media i 2012, er i alle fall nokså tendensiøst.

«Et politisk talent med bred nasjonal politisk erfaring, Roger Ingebrigtsen, ble behendig hengt ut i media og dermed skviset dager før nominasjonsmøtet. Ettertiden har vist at det var et tap for Nord-Norge», skriver Ludvigsen.

Jeg hadde ikke brydd meg om dette var ordene fra en uvitende og naiv person som langt nede i slagget i et stygt kommentarfelt lirte av seg noe rør. Når det kommer på redaksjonell plass i Nord-Norges største avis, og avsenderen er en av de mest erfarne og tiltrodde i landsdelen, er situasjonen ganske annerledes. Da er det alvorlig.

Roger Ingebrigtsen ble ikke hengt ut i media, behendig eller ei. Han ble heller ikke skviset ut av politikken. Roger Ingebrigtsen valgte derimot egenhendig å trekke seg selv fra alle politiske verv, med øyeblikkelig virkning, en sen fredags ettermiddag i begynnelsen av desember 2012. Saken var både opprivende og ubehagelig for alle involverte.

Ingebrigtsen var den som selv slapp nyheten, da han gikk ut i media og innrømmet at han i 2004 hadde hatt et seksuelt forhold til en syttenårig jente, da han selv var 20 år eldre enn henne.

«Jeg gjorde riktignok ikke noe galt i forhold til norsk lov, men jeg brøt både skrevne og uskrevne regler i Arbeiderpartiet. Og normer. Jeg er skamfull. Jeg er den eneste som har noe å svare for i denne saken», skrev blant annet hovedpersonen selv i et personlig brev i Nordlys dagen etter.

Til VG uttalte han følgende: «Jeg skjemmes, jeg angrer, det er veldig ubehagelig, men først og fremst er jeg lei meg på hennes vegne. Det dreier seg om flere ganger og over tid. Det som skjedde er mitt hele og fulle ansvar».

Les disse sitatene én gang til. De er overhodet ikke til å misforstå.

Til tross for disse temmelig utvetydige uttalelsene, ble det likevel fort en dreining ute i sosiale medier, som spredte seg med ubehagelig stor kraft.

Hovedårsaken var at all viraken kom opp midt under nominasjonsprosessen til hvem som skulle stå øverst på Troms-lista for Arbeiderpartiet til det kommende stortingsvalget. Ingebrigtsen hadde på dette tidspunktet en marginal ledelse, og lå godt an til å bli valgt. Det ga næring til mange konspirasjonsteorier.

Daværende ordfører Jens Johan Hjort var hardest i klypene, med Twitter-meldingen «Tidenes største/best timede skittpakke. Nytt lavmål nådd i norsk politikk. Ingen illusjoner om at avsender skammer seg som Roger. #shit». Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, la seg på samme linje.

Responsen i kommentarfeltene under var dypt forstemmende. Sympatien lå brått hos den som hadde gjort noe han selv mente var både skammelig og hans eget, fulle ansvar. Jenta, altså det objektive offeret i denne saken, var plutselig drittavsenderen.

At ei dame, som i 2012 var 25 år, i ren og kynisk bitch-stil skulle utlevere sine egne seksuelle handlinger fra tenårene for hele nasjonen, utelukkende for å kludre til en nominasjonsprosess, var plutselig gangbar mynt hos mange.

Ei jente i andreklassen på videregående skole, forført av en tjue år eldre mentor og partifelle, var plutselig banditten. Det hele var et sykt skue. Heldigvis kom både Stanghelle og Hjort til fornuften og beklaget etter kort tid sine uttalelser.

Toneangivende kommentatorer i Akersgata (i særdeleshet Marie Simonsen i Dagbladet og VGs Frithjof Jacobsen) var også svært tydelige. Når ei jente tar mot til seg og forteller hva hun ble utsatt for, er det ingen drittpakke.

Herværende avis tråkket dessverre solid i salaten ved å identifisere den unge kvinnen, mot hennes, familien hennes og sågar Ingebrigtsens vilje, og bidro dermed til behendig å henge henne ut i offentligheten, for å låne av Ludvigsens retorikk.

For det var hun som var offeret. Ikke Roger Ingebrigtsen. Ikke Arbeiderpartiet. Ikke Nord-Norge. Ikke Norge. En måned etter nyheten sprakk skrev Jostein Larsen Østring, som var en av journalistene som dekket saken for Nordlys, følgende i avisa:
«Forhåpentligvis har både vi og mange andre mediefolk lært én ting av Roger Ingebrigtsens avgang: Den neste varsleren som melder fra om seksuelle overtramp fra en maktperson, må bli tatt langt mer på alvor enn en 25 år gammel kvinne gjorde den 30. november 2012». Det er også beholdningen vi burde sittet igjen med i dag.

Det er heller ikke slik at Ingebrigtsen er tvunget til evig taushet og er kneblet av verken opinionen, media eller næringsliv. Han har i dag en sentral rolle i det LO-, NHO- og SpareBank 1 Nord-Norge-eide aksjeselskapet Agenda Nord-Norge, og ser ut til å klare seg bra.

Fint dét, for all del, men å forsøke å tegne et bilde av ham som inkarnasjonen av et tap for Nord-Norge er i så måte helt absurd.

Utspillet fra Ludvigsen er muligens ment som en håndsrekning til Roger Ingebrigtsen, men gitt de faktiske forhold, altså når man vet hva som faktisk skjedde, fungerer det dessverre motsatt.

Svein Ludvigsen river heller opp arrene i gamle sår. Og han utviser en merkelig form for rettferdighetssans, eller sågar en direkte mangel på sådan. Da er det fornuften og anstendigheten som er den store taperen. Ikke politikken.

Vi ønsker engasjerende debatter på itromso.no. Du er velkommen til å kommentere sakene på våre sider, men vi ber deg først lese våre retningslinjer for innlegg:

×

RETNINGSLINJER FOR INNLEGG

iTromsø gjør oppmerksom på at du er juridisk ansvarlig for dine kommentarer. Dette personlige ansvaret gjelder enten du velger å kommentere i kommentarfeltene på våre nettsider eller du skriver innlegg på våre Facebook-sider.

iTromsø ønsker en åpen, saklig og engasjerende debatt. Vi oppfordrer alle til å være saklige, vise respekt for andres meninger og å holde seg til saken. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller på annen måte strider mot etikk eller lovverk. Du kan varsle oss her dersom du ser innlegg du mener bryter med god debattskikk.

Alle som vil delta i debatten hos oss må skrive under eget navn. Vi forbeholder oss retten til å utestenge brukere som begår grove eller gjentatte brudd på våre retningslinjer.

nyheter