Kommentaren

«Det koker på universitetet»

Det begynner å nærme seg et kvart århundre siden jeg gikk ut dørene på Universitetet i Tromsø.
nyheter

Det var en nokså lykkelig skilsmisse, der ingen av partene har savnet hverandre nevneverdig. Men jeg liker å ha dem i nærheten. Jeg liker at de er der, om enn som i et proforma avstandsforhold. Universitetet er en del av ryggraden i byen Tromsø, og en av de enkeltfaktorer som gjør Tromsø til den byen vi er.

Les mer om UiT-bråket:

«Humaniora i krise, også på UiT?»

- Det har vært påtakelig stille fra humanistene

Opprør på UiT: – Kan være begynnelsen på slutten

UiT-ledelsen svarer: – For mange studier med for få studenter

Disse studiene kan bli kuttet ved UiT (iTromsø Pluss)

Likevel er det ikke til å komme bort fra at mye av det som skjer der borte skyter langt over hodet mitt. Det er i det hele tatt snålt å tenke på hvor lite av det som skjer på en av Nord-Norges største arbeidsplasser som gjør seg bemerket i media og folk flests bevissthet.

Noe av det må nok vi i media ta selvkritikk for. Vi er litt redd universitetet (sagt med sånn Fleksnes-stemme, med hardt trykk på hver stavelse). Der sitter alle de glupe folkene og tenker, liksom. Og hvem faen er vi til å mene noe om dem?

Det verserer en slags berøringsangst og fryktbasert respekt for universitetet i media, som gir seg utslag i både maktesløshet og sikkert en liten porsjon usikkerhetsbasert arroganse. Og på andre siden er det en beslektet skepsis til oss andre veien.

Det er dumt, for UiT trenger media til annet enn å publisere tørre kronikker med ti forskjellige bylines (for å tilfredsstille interne publiseringskrav), og jeg skulle mer enn gjerne hatt akademia mer med i samfunnsdebatten.

Nå koker det på universitetet. Et utvalg foreslår å kutte 15 utdanninger ved «UiT Norges arktiske universitet» (som er det sexy og catchy navnet på bastionen, heretter kalt UiT). Åtte av disse er på Fakultet for humaniora, samfunnsvitenskap og lærerutdanning.

Det foreslås å avvikle bachelorgradene i allmenn litteratur, arkeologi, kunsthistorie, fransk, tysk, musikk og drama, filosofi og russiske studier, og utvalget anbefaler også å gi språkprogrammene innen nordisk, russisk og spansk to års prøvetid. Det er selvsagt dramatisk for dem det eventuelt rammer. Og det har ikke gått upåaktet hen.

Et protestskriv mot forslaget er allerede underskrevet av over 120 ansatte ved UiT, noe som er litt for enkelt til å avfeie som gråting for sin syke mor. Dette er ikke bare folk som hegner om egen jobb, men en genuin frykt for at UiT skal bli betraktet som en ren butikk, der antall avlagte studiepoeng er eneste kriterium for å vurdere hvor vellykket hvert fag er i sin utfoldelse.

Etter å ha skummet meg gjennom rapporten fra utvalget, og etter å ha lest uttalelser fra ledelse og opponenter mot forslaget, sitter jeg igjen med få svar. Nå er selvsagt også UiT nødt til å ta innover seg at det de driver med må gås etter i sømmene. Når kun en håndfull studenter utgjør fagmiljøet innen en hel fagdisiplin, ville jeg personlig vært skeptisk til å anbefale noen å studere det i Tromsø.

Og når frafallet i enkelte studier er på over 70 prosent, er det ikke noe man bare kan fnyse av, på prinsipiell basis. Også UiT må finne seg i å bli sett i kortene, og de må også, i likhet med alle andre institusjoner, være mottakelig for evalueringer av hvordan de drifter de nokså romslige budsjettene de får av våre skattepenger.

Likevel er ikke UiT en institusjon som kan eller skal måles på samme måte som en hvilken som helst bedrift, akkurat som sykehus, aldershjem og skoler heller ikke skal det. Vi kan ikke bygge et samfunn der alt skal lønne seg, da det i lengden vil gjøre oss åndelig fattige.

I likhet med media har også UiT et samfunnsoppdrag (hvor svulstig det enn høres ut), og noen av de studiene som foreslås lagt ned er sågar viktige for å legitimere dette samfunnsoppdraget. Språkfag, filosofi, musikk og drama m.m. kan ikke veies eller tallfestes etter rigide forretningsprinsipper, som om det var en skofabrikk.

Derfor er det vanskelig å se for seg at fag som arkeologi, filosofi og språk legges ned, simpelthen fordi de utgjør noe av det som gjør et universitet til et universitet. Det er det neppe heller slik at universitetsrektor Anne Husebekk har tenkt å rive alt som heter filosofi opp ved roten og pælme det ut av campus, slik tegner Klaudiussen ertende har tegnet det.

Men det er lett å skjønne angsten. Vi i media befinner oss i en tid der vi mer enn noen gang blir målt på tall, og det som ikke genererer lesere har alltid en tendens til å bli effektuert bort og nedprioritert over tid. Det er den beinharde hverdag, uansett hvor viktig de som elsker stoffet mener det er.

Ved en tilfeldighet gikk banksjef Jan-Frode Janson i Sparebanken Nord-Norge ut i iTromsø samme dag som UiT-bråket startet med følgende uttalelse: «Bedrifter bør helst unngå å ha rene blåruss-styrer eller rene teknolog-styrer, for den saks skyld. I den forbindelse mener jeg at man heller bør sikre seg forskjellig kompetanse, som for eksempel om man tar inn en filosof».

Filosofene så neppe den indirekte støtten komme fra den kanten, men det føltes nok mer enn betimelig akkurat nå at næringslivets mektigste i byen vil ha dem med seg i sine businessmodeller.

Siste ord i denne debatten er garantert ikke sagt, men jeg håper uansett den kan være med å smelte ned noe av den ovennevnte avgrunnen jeg ofte opplever er mellom media, akademia og folk flest.

Filosofene, lingvistene, kunsthistorikerne, musikk- og dramaekspertene og litteraturautoritetene bør i mye større grad enn hva som har vært tilfelle albue seg inn i samfunnsdebatten, vise oss noviser som bare sitter her og skriver hva de har å bidra med for å løfte det offentlige ordskiftet frem og opp.

Det er en vinn-vinn-mulighet, som vil gjøre dem mer synlige for offentligheten, og dernest gjøre dem mer attraktive for unge folk på vei inn i høyere utdanning. Så skal iallfall vi love å holde døren på gløtt.