Kommentaren

«En farlig vei å gå»

Utesteder vil nekte gjester å gå med MC-vest. Det er en farlig vei å gå.
nyheter

Et utested i Tromsø har havnet i media etter at de i helgen fikk en gjest fjernet av politiet, fordi han bar et MC-gjengmerke. Det utløser en diskusjon som er like betent som den er vanskelig.

Les saken: Utestedet viste vekk person i MC-vest. Det hadde de ikke lov til

Dette blir svært personlig, og det er prinsipielt. Jeg er på generell basis en sterk motstander av å ekskludere, og mener at man som enkeltindivid skal behandles som nettopp enkeltindivid, og at det man dresser seg opp i ikke skal være det du åndelig dømmes ut fra.

Enhver fest og ethvert sted som opererer med noen form for dresskode er et sted som automatisk ikke appellerer til meg, og da tar jeg forbehold i at folk faktisk har på seg klær, og at de ikke lukter stygt. Men det er noe annet.

Les også: Her blir det bare fest uten MC-vest (iTromsø pluss)

For det er noe grunnleggende smålig, fremmedfiendtlig og intolerant som hviler over ethvert ønske om å stenge ute «de andre», basert på hva de har på seg. Derfor oppsøker jeg heller ikke slike steder.

Jeg har en viss forståelse for at enkelte grupperinger bærer merker og symboler som kan virke skremmende på utenforstående, både ut fra rykter og hva grupperingene er offisielt kjent som.

Enkelte MC-gjenger har navn som er assosiert med organisert kriminalitet, uten at jeg vet om det var en av disse som var problemet og utløste den konkrete episoden i Tromsø.

Les også: Hilmarsen støtter utestedet (iTromsø pluss)

Men vi er uansett nødt til å skille mellom hva som er forbudt og ikke. Hakekors og rasistiske symboler er per definisjon ikke lovlige, og ramler således utenfor.

Å nekte noen å komme inn på et sted fordi de representerer en gjeng man ikke liker verdisynet på er derimot problematisk på mange måter.

Vi hadde nylig en sak sørpå der en frisør ble dømt til å betale en bot for å nekte en kvinne med hijab inngang i salongen hennes. At frisøren mente det religiøse symbolet representerte et grunnsyn på verden hun ikke liker eller tolererer var ikke nok. Frisøren ble dømt, og det var bra. Fordi vi ikke kan ha det slik.

Og her må vi skille mellom hva vi mener offentlig ansatte med utstrakte myndigheter skal ha på seg når de er på jobb, og hva folk skal ha lov å ha på seg når de er i sivilt.

En politimann, en yrkesmilitær eller en dommer i en rettssal kan ikke bære verken religiøse symboler eller ha en outfit som på et eller annet vis trekker i tvil deres ståsted. Jeg vil heller ikke de skal gå med fotballdrakter, MC-gjengvester, skjorter med band/artistnavn eller lignende.

Et kollektiv kan være så mangt. Som bartender i mitt forrige liv var det virkelig en del grupper jeg oppfattet som betydelig mer trøblete enn andre.

Utdrikkingslag i fjerde stadium, med støyende selskapsleker av den mindre elegante eller attråverdige sorten.

Fragmenterte deler av julebord som hadde slitt seg løs fra den store gruppen og nå ankom utestedet – gjerne med slips rundt hodet og med kun høyre- eller venstrebeinte sko – for virkelig å ta igjen det forsømte fra de siste året av de gudsjammerlig dølle livene deres.

Folk som hadde vært på James Bond/Star Wars/Ringenes Herre-fest (eller andre temafester, fyll inn det du mener passer).

Voksne mennesker fra private karneval eller elleville togaparties.

Seiersfeirende og oppstemte eller tapsdruknede og desillusjonerte fotballsupportere.

Hylende glade eller rasende politikere i valgvakens siste fase

Russ i midten av mai måned eller skrålende og flokkskrålende studenter som bandt seg sammen med tau og helte i seg øl de delte sammen med munnsykdommer og intime innrømmelser.

Jeg har sikkert glemt og fortrengt mange, som dermed får ha meg unnskyldt.

Noen av gruppene kombinerte sågar noen av de ovennevnte uniformene, uten at dét var spesielt formildende. Andre grupper bare visste man det ville bli uhorvelig masete å ha i hus, fordi de alltid ble høylytte og brautende utover kvelden og natta.

Jeg var, for ordens skyld, ikke spesielt glad i noen av dem, utover det opplagte ved at de la igjen penger i kassa. Og, nei, jeg var ikke misunnelig heller.

Og slik er det garantert andre som har tenkt om undertegnede som gjest også. Men å nekte dem å være der, på prinsipiell basis, på grunn av hva de hadde på seg, var derimot noe ganske annet.

Og jeg ville følt det klamt om jeg bodde i en kommune der de lokale myndighetene kom med en indirekte oppfordring til å nekte dem inngang.

Klær er identitet. Akkurat som sko og annen påkledning er det. Tatoveringer er det. Piercing er det. Buttons er det. Og man skal ikke veldig langt tilbake i tid før det florerte med fordommer hos mange etablissement, der mange flere enn i dag ble nektet inngang på grunn av utseende eller det de valgte å ha på seg.

At det er mindre av det nå er i mitt univers et tegn på fremgang i samfunnet.

Skal man nekte enkeltindivider inngang på et utested på grunn av det kollektivet de representerer med klær, skal man ha svært gode grunner for det. Da bør det ligge en kollektiv avstraffelse i bunnen, for noe kollektivet individene representerer har utøvd mot det spesifikke utestedet.

Å praktisere inngangsnekt fordi man ikke liker hva lovlige organisasjoner står for er derimot en farlig vei å gå, og det etterlater oss i et juridisk villnis.

Kanskje er det derfor Tromsø kommune nå har skiftet mening, og snudd, etter bare et døgn med virak i media?

Først mente de at utestedet i denne saken utøvde en ulovlig praksis. Nå gir de dem rett til å gjøre det.

Det kommer ikke til å gjøre Tromsø til en hyggeligere, åpnere eller rausere by å bo i, selv om det er nettopp dette som sannsynligvis er hensikten.