Forrige gang vi snakket om vognmenn her i Bybildet, ble det omtalt som «et dødsdømt yrke». Nyrekrutteringen var katastrofal, hester begynte å bli mangelvare og yrkesutøverne begynte å dra på årene.
En ekte mann
15. januar 1982 døde vognmann Arthur Olsen som satte sitt preg på byen både gjennom sitt virke, men også som person.
– Han var en ekte mann i et yrke som opp gjennom århundret har hatt stort mannskap og enda langt flere hester. Han kunne for øvrig mer enn bare hest og vogn. Arthur Olsens navn sto på et av de første førerkort for motorvogn som ble utstedt i denne by. Han var til og med en av de første som kjørte rutebuss i Tromsøs førkrigsgater, skrev Kjell Larsen 19. januar 1982.
«Russisk rulett» med barneliv
Vognmannsslekt
Det syntes skrevet i stjernene at Arthur Olsen skulle bli vognmann. Som hans far før ham og som store deler av resten av familien hans. Han vokste opp i Vestregate 23 dit faren Arthur Marinius Olsen og mora Ovidie Hansine flyttet tre år etter at han ble født. Da bodde det plutselig to vognmenn i bygningen, begge to hetende Olsen.
Den andre var huseier Hans Anton Marinius Smitt Olsen og det er vel ikke utenkelig at de to var i slekt. Utvilsomt er det i hvert fall at vognmannsyrket gikk i Olsen-slekta. Vognmannen som kjørte Salamon A. Andrées kiste til minnegudstjeneste og senere til M/S «Svensksund» 19. september 1930, var Kristian Olsen, sønn av Hans Anton Marinius.
Innbruddstyv stakk av fra tyvgodset, men hentet det senere
Ga plass til Fokus
Mens Vestregata 23 forble i en annen gren av Olsen-slektas eie, kjøpte Arthur Olsen Vestregata 39 i 1932. Da dette ble solgt og revet til fordel for Fokus kino rundt 1970, bygde han seg bolig på en eiendom han eide på sørøya. På denne tiden begynte det å bli smått med hester igjen i byen.
I sitt minneord berømmer Kjell Larsen også Olsens kunstneriske talenter, som hans pianoferdigheter og særlig mandolinen som han trakterte med en «følelse som man ikke skulle tro kunne finnes i kjørekarens never». Likevel kan det synes som om hans største talent var hester og næringsdrift.
Hans store kjærlighet
– Han var også en holden mann fordi han vel skjønte seg på håndfaste verdier. I hans stall i Vestregata var det aldri knapt med fôr og han eide sommergrønne engmarker, skrev Larsen.
For Olsens «store kjærlighet» var hestene hans. Da «Tromsø» snakket med ham i 1971, var han en av tre hesteeiere i byen. Hesten Prins nevnes også i minneordet da den døde på midten av 70-tallet. Han var ikke lite stolt over Prins, han Olsen.
15. januar 1982 sovnet han stille inn på Regionsykehuset i Tromsø etter lang tids sykdom.
– Da var han beredt til den siste transport oppover bybakkene, avslutter Larsen.
Arthur Olsen ligger gravlagt på Tromsø gravlund