«Værsjuka» er mer enn et uttrykk – det er en reell lidelse

Å følge været her oppe er litt som å følge TIL. Vi vet at det blir jævlig, men de små seirene lever vi på utrolig lenge, og dyrker dem som om det skulle vært de reneste Champions League-trofeene.
nyheter

Med slik oppmerksomhet rundt det, skulle man tro at det var første gang i historien at det snødde i Tromsø. Det syke er dog at snøfnuggene trigger denne reaksjonen hver eneste gang de kommer på seinvåren.

Facebook er teppebombet med bilder av hvite hager med påskriften «Fy faen!», «Satan i helvete» eller lignende hilsener til værgudene. I avisene topper «katastrofebildene» og vår akking «mest leste»-statistikkene. Rundt om på øya tenner folk i peisen, trekker ullteppet over hodet og prøver fortvilt å holde humøret oppe med litt kakao, men selv denne smaker beskt og bittert. Det var kanskje ille under krigen, men ingen i historien har hatt det så jævlig som nordlendingene har det akkurat nå. Virker det som.

Man kan selvsagt harselere over i-landsproblemet, men samtidig kommer man ikke bort fra at slikt tærer på humøret. «Værsjuka» er mer enn et uttrykk – det er en reell lidelse. «Den kaldeste maimåneden siden årtusenskiftet» sier også sitt på en av klodens allerede kaldeste, bebodde plasser.

Selv flyttet jeg tilbake til landsdelen for et par år siden, etter 26 år sørpå. Da jeg presenterte nyheten for en nordboende kompis, responderte han umiddelbart med: «Kjøp deg ski!». «Hvorfor det, jeg går jo ikke så ofte …», prøvde jeg meg. «Bare kjøp deg ski», holdt han fast på. «Når den uka kommer hvor alle sørpå går på stranda, mens det ennå laver ned her, da er eneste trøsten at du i alle fall kan gå på ski», forklarte han.

Ikke er det første gang det snør i mai, og ikke blir det den siste. Faktisk er det større sjokk hvis det ikke snør i mai i Tromsø. Men irritasjonen ser ikke ut til å dempes av den grunn. Det er faktisk bare én måned i året man ikke har registrert snøfall i byen, og det er august. Ja, selv i juli har klimaet vartet opp med melisstrø over åkrene.

Gjennomsnittstemperaturen for året ligger deprimerende nok på mellom tre og fire grader i Tromsø, så hvorfor engasjementet blir stort når temperaturen er på det normale, er et mysterium.

Da skjønner jeg bedre at vi poster ned sosiale medier de få gangene været er godt. For noen år siden var våren i Nord-Norge ekstremt mild, mens det på østlandsområdet var ditto kjølig. Facebook kunne tilfeldigvis også skilte med en ny funksjon som het «Instaweather» akkurat da, hvor du sammen med ditt blinkskudd fra svaberget fikk registrert stedet og temperaturen.

Da halvannen uke med Instaweather-terror mot søringene plutselig opphørte, og været gikk tilbake til fem grader og pissregn, kom det en tørr melding fra en kompis: «Jeg tror dere må oppdatere Instaweather-app’en i Nord-Norge, det ser ikke ut til at den fungerer for posting av bilder lenger».

Jeg møtte kona under litt mer sørlige breddegrader, og fikk med tiden lurt henne til å flytte fra London til Oslo. Klimatisk var ikke den overgangen spesielt hard, men hun hadde selvsagt ingen anelse om hvor enormt mye tøffere været var der jeg opprinnelig kom fra.

En sommer tok jeg mot til meg og bestilte tur for hele familien til Nord-Norge, og som en kosmisk tilfeldighet slumpet vi til å være på Finnsnes en uke hvor det var 28 grader i gjennomsnitt, og 33 på det varmeste. Foruten kleggansamling av en annen-, nei, forresten, tredje verden, ga landsdelen et plettfritt inntrykk. Kona var heller ikke vanskelig å overtale til å flytte, da en jobb i Tromsø ble vurdert. I ettertid må jeg medgi at innsalget av Nord-Norge hadde vært litt i overkant.

Denne tirsdagen lå det hvitt med snøfiller foran stuevinduet, og jeg klarte ikke å dy meg: «Savner du Oslo?», spurte jeg. «Ja, denne uka savner jeg Oslo», lød det bestemte svaret.

Sannheten er at det er stort sett bare én eller maks to uker i året at man spør seg selv hvorfor en faktisk bor her. Og det er alltid når man mentalt har innstilt seg på varmere tider, og det kommer en værmessig kilevink à la det vi fikk nå. Resten av året er det i grunn helt greit.

Høsten vet vi blir regntung, vinteren byr selvsagt på snømåking og sommeren forventer vi ikke annet av enn litt oppholdsvær innimellom. Det er ingen som går med illusjoner om to og en halv måned med vandring i shorts og daglige dukkerter i havet. Vi vet bedre, og det gjør oss ikke så mye at sommeren er sånn, all den tid vi har fri fra jobben og kan reise til land med slike temperaturer, hvis vi nå på død og liv vil bli solbrent på skuldrene.

Vi klager ikke, og har ingen spesiell grunn til det heller. Når det er sagt, kan vi være så snill og få ønsket om et snøfritt juni oppfylt, eller er det også for mye forlangt?

Utforsk tema:

Vi ønsker engasjerende debatter på itromso.no. Du er velkommen til å kommentere sakene på våre sider, men vi ber deg først lese våre retningslinjer for innlegg:

×

RETNINGSLINJER FOR INNLEGG

iTromsø gjør oppmerksom på at du er juridisk ansvarlig for dine kommentarer. Dette personlige ansvaret gjelder enten du velger å kommentere i kommentarfeltene på våre nettsider eller du skriver innlegg på våre Facebook-sider.

iTromsø ønsker en åpen, saklig og engasjerende debatt. Vi oppfordrer alle til å være saklige, vise respekt for andres meninger og å holde seg til saken. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller på annen måte strider mot etikk eller lovverk. Du kan varsle oss her dersom du ser innlegg du mener bryter med god debattskikk.

Alle som vil delta i debatten hos oss må skrive under eget navn. Vi forbeholder oss retten til å utestenge brukere som begår grove eller gjentatte brudd på våre retningslinjer.

nyheter