10 ting vi har lært av KrFs «renselsesprosess»

Oppgjøret i KrF nærmer seg en foreløpig konklusjon, og vi prøver oss på en oppsummering av hva dette har vist.
nyheter

1. Det er makt i de foldede hender. Er du et bitte lite interesseparti for en spesifikk religion, som subber i obskuritetens sperregrensemørke, kan det likevel bli nettopp du som bestemmer hvilken statsminister vi skal ha.

2. Selv om medieoppmerksomheten minnet mye om den «Mannen» fikk da fjellet rørte noen centimeter på seg, forble resultatet altså det samme – ingen synlig forandring. Fjellet ser ut til å bestå, og det som lå an å bli til en katastrofenyhet om regjeringen, minner nå mer om «snøkaoset» VG rapporterte om tirsdag morgen, etter at én bil med sommerdekk ble stående fast i morgenrushet.

LES OGSÅ: Ramberg (Ap) advarer mot KrF-samarbeid: – Ikke forenelig med et sosialdemokratisk syn på verden

3. Hvis målet med Hareides krumspring var at partiet skulle føle seg ønsket og ettertraktet igjen, traff han blink. Sjelden har flere politikere fra andre leirer kommet med godord om KrF. Den åpenbare vinglinga ville normalt fått de fleste til å tordne, og særlig dem i Fremskrittspartiet, men ettersom regjeringsmakta sto på spill, forble alle kritikerne tause. Selv Listhaug måtte sikkert droppe flere kapitler i boka si, for at kristeligdemokratene ikke skulle bli for støtt.

4. Strategien var særs risikabel. I verste fall ville KrF deles i to, slik Venstre i sin tid ble over EF-saken. For Hareide personlig, var det sannsynlige utfallet at han måtte gå. At han likevel valgte å ta debatten, gjør at han nå fremstår som en modig, prinsippfast og sterk politiker. Om KrF skulle bytte ham ut som leder, har han likevel blitt profilert som den i partiet som tør å ta opp betente temaer.

5. KrF har vært ekstremt gode til å holde uenighetene og personbeskyldningene intern, hvor begge parter hele tiden har bedyret at de ville bøye seg for flertallet. Hvorvidt spliden kommer når den ene siden har tapt, gjenstår dog å se. Virkelig vondt og vanskelig kommer det til å bli hvis de nå skal inn i regjeringen.

LES OGSÅ: Tre røde og tre blå delegater fra Troms KrF

6. Selv om den røde siden gikk på et knepent nederlag, har KrF en gang for alle fått banket inn forskjellen på politikken de står for, og den verdikonservative kristendommen Listhaug forfekter. Inntil de går inn i regjering sammen, og må fremme felles politikk, altså. Det er også betegnende at selv om Hareide aldri så mye truet med en dyster fremtid i regjering hvor Listhaug er partileder og statsråd, så foretrekker størstedelen av hans partifeller fortsatt Frp foran Ap.

7. Selv om KrF nå ser ut til å spare den sittende regjeringen, betyr ikke dette at de automatisk skal inn i den selv. Av de mange som stemte, var det en stor del – både på høyre- og venstresiden – som mente at partiet burde forbli i opposisjon.

8. Illusjonen om KrF som medlem i en lykkelige kjernefamilie sammen med SV, Sp og Ap består. Konfrontasjonene alle utenfor gledet seg til, med SV rundt abort, må med andre ord utsettes, og popkornet kan foreløpig legges tilbake i skapet igjen.

LES OGSÅ: Dødt løp i Troms da KrF skulle velge mellom regjeringsalternativene

9. En mann ingen ville klart å peke ut på gata før rabalderet startet, er nå den opplagte, nye lederkandidaten i partiet. Kjell Ingolf Ropstad har gjennom å stå for det partiet alltid har stått for blitt en naturlig, om enn overraskende, partifar.

10. Alt er til salgs. Også kvinnekroppen. Er du hypp på å beholde regjeringsmakten, kan du bare selge kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp, slik Erna nå gjør for å lokke til seg KrF.