Debatt:

Skytebanen i Kjoselvdalen – den samme debatten som på 70-tallet

Skytebanen i Kjoselvdalen, kjoselvdalen 

nyheter

Det er mye styr omkring banen. Jeg vil gjerne bringe til allmenn kjennskap noen historiske erindringer, som viser at det er lite nytt i debatten.

Jeg var, som advokat for Tromsø kommune på 1970-tallet, engasjert i ekspropriasjonssaken som førte fram til at Tromsø Skytterlag fikk tillatelse til å bruke banen i Kjoselvdalen.

Tromsø Skytterlag hadde hatt bane nord på Tromsøya, omtrent der Universitetet er nå. Men banen var blitt stengt noen år tidligere av sikkerhetshensyn. Det var kommet opp bolighus innenfor sikkerhetssonen. Tromsø kommune følte ansvar for å skaffe Tromsø Skytterlag en bane.

Det lå allerede en skytebane i Kjoselvdalen. Men den skulle brukes bare av de militære. Grunneierne, som hadde inngått avtale med Forsvaret, tok uttrykkelig forbehold mot skyting av sivile.

Gunnar Nerdrum 

Var det en dårlig spøk? Smeller ikke sivile og militære geværer like mye?

Forbeholdet var nok ikke så dumt likevel. De militære skyter stort sett i arbeidstiden. – De sivile skyter helst om kvelden eller i helgene.

Oppgaven for advokaten var å utvirke ekspropriasjonstillatelse mot grunneiernes forbehold og deretter gjennomføre ekspropriasjonsskjønn.

Det ble en masse bråk. Det manglet ikke på argumenter om hvor ille dette ville bli. Når jeg i dag ser argumentasjonen mot en slik bane, kjenner jeg meg igjen.

Først og fremst var det spørsmål om støy. Det var den gang også bolighus ved hovedveien, og disse påsto redusert bokvalitet og verdireduksjon av eiendommene. – Men det var også argumenter om at området var særlig velegnet som turterreng både sommer og vinter.

Men det var først og fremst dette med støy: Vi fikk utvirket prøveskyting og sto med måleapparat nede ved veien nær det nærmeste huset. Det var enkeltskudd og salver. Måleapparatet viste utslag, men langt innenfor det «akseptable». Men så kom det – tilfeldig – en lastebil forbi på veien. Og den skiftet gir – også tilfeldig – like ved målestasjonen. Da ble det fart i måleapparatet. Viseren gikk nesten ut hele skalaen og var langt utenfor «akseptabelt støynivå».

Konklusjon: Støyen fra veien var mye verre enn den fra skytebanen.

Nå kan man anføre, og det ble også anført den gang, at det er forskjell mellom «akseptert» støy og «ikke-akseptert» støy. Hvis man velger sin bolig nær en hovedvei, aksepterer man veistøyen. Skytestøy er noe helt annet.

Det ble også den gang anført at støy, selv om den var på akseptable verdier, var skadelig for naboenes psykiske helse. Men fylkesmannen og departementet ga ekspropriasjonstillatelse uten særlig uttrykk for tvil.

Enhver by må jo ha en skytebane, og helst ikke altfor langt fra bysentrum. Skyting er en idrett som andre idretter og må ha en bane. Da må også nabolaget akseptere støyen, på samme måte som man aksepterer veistøy.

Og et lite hjertesukk fra en som har levd lenge: Skytebanen i Tromsdalen. Den har jeg riktig nok ikke hatt noe profesjonelt å gjøre med. Men banen har vært omstridt så lenge jeg kan huske. Og det er fra 1950-tallet. Det var vel da banen ble anlagt.