Fra sidelinja:

En livredd nordlending i Oslo

Skyteglade, narkomane voldtektsmenn lusket bak enhver busk, og oddsen for å overleve i Oslo, om så bare en langhelg, var ikke i min favør.

OPPTØYER: Kurdere demonstrerer ved den tyrkiske ambassaden mot Tyrkias invasjon av kurdiske områder i syria. Foto: Lars Bryhn Nyland / NTB scanpix 

nyheter

Jeg besøkte Oslo for første gang da jeg var 15 år gammel. Som ung og naiv nordlending hadde jeg på det tidspunktet minimalt med livserfaring, og mine geografiske eskapader hadde ikke strekt seg langt utover bygrensene til Narvik.

I tillegg hadde jeg en mormor som var hellig overbevist om at hovedstaden var tilnærmet lik krigsherjede Beirut, og at man bokstavelig talt risikerte livet ved å vandre ned Karl Johan. Skyteglade, narkomane voldtektsmenn lusket bak enhver busk, og oddsen for å overleve om bare en langhelg var ikke i min favør.

Det føltes av den grunn som en modig avgjørelse da jeg akkompagnerte min kjære mor på en jobbrelatert tur til hovedstaden på midten av 90-tallet. Hun hadde heldigvis en realistisk tilnærming til sin egen mors apokalyptiske vrangforestillinger.

Jeg husker at det største kultursjokket var uteliggere. Jeg hadde aldri sett mennesker som bodde på gaten, uten at andre så ut til å bry seg nevneverdig om hvorvidt de pustet eller ei. En av tingene jeg ville få med meg var konsertlokalet Rockefeller, som var et legendarisk sted i mitt musikkbesatte sinn.


Helvete er andre foreldre

Jean-Paul Sartre sa at «helvete er de andre», og jeg aner ikke hvem han refererte til. Jeg ville rettet det misantropiske skytset mot dem som lar foreldrerollen bli en så altoppslukende del av sin identitet, at alt annet nedprioriteres.


Jeg har klare minner av hvor skummelt jeg syntes nabolaget rundt bygget var, og alt på hele Youngstorget virket faretruende. Med tanke på at vi vandret rundt der på høylys dag, var det tvilsomt at livene våre var i noen reell fare på noe tidspunkt, men advarslene fra nord hadde festet seg i bakhodet mitt. Oslo er stort, Oslo er farlig, og jo fortere du kommer deg tilbake til trygg nordnorsk jord, jo bedre. Til tross for at reisen gikk helt smertefritt for seg, så preget var mitt førsteinntrykk av byen preget av min mormors dystopiske fantasi.

I skrivende stund har jeg bodd i Oslo i femten år, og jeg har til dags dato aldri følt meg mer redd enn jeg gjorde da jeg bevandret området rundt Rockefeller med min mor. Jeg har blant annet bodd fem år på Søndre Nordstrand, i en bydel som ofte omtales som «problematisk», med høy innvandrertetthet og ghettolignende tilstander.

Til tross for at jeg vandret rundt der til alle døgnets tider i diverse tilstander, opplevde jeg aldri ubehag. Min kone opplevde en gang at en mann ringte på sent på kvelden da hun var alene hjemme, og selv om han oppførte seg truende nok til at hun reagerte, så var det ikke verre enn at hun lukket døren og ventet på at han forsvant igjen.

Jeg så en gang blodspor i trappen ved T-banestasjonen, men utenom disse hendelsene gikk alt smertefritt for seg. Dette er selvsagt bare anekdoter, men samtidig viktig å understreke når gjengvold, gateslag og såkalte «svenske tilstander» dominerer overskriftene.


Musikkommentaren:

Jeg tok plata med ut i skogen og brant den. Rituell platebrenning, i god kristen ånd

Jeg var en kristen rocker som hatet kristenrock.


Den amerikanske komikeren Bill Hicks hadde i sin tid en vits om at nyhetene propper folk full av frykt, med historier om krig, sult og AIDS-infiserte pitbuller. Samtidig så han ut av vinduet og hørte lite annet enn fuglekvitter, som fikk han til retorisk å fundere «Where is this shit happening?» I Oslos tilfelle skjedde det nylig midt på Karl Johan.

Sammenstøtene mellom tyrkiske og kurdiske demonstranter forrige uke fikk den sedvanlig indignerte Kjetil Rolness til å spørre hvorfor Lørdagsrevyen ikke hadde en mer utfyllende dekning av sammenstøtene, inkludert analyse av «forholdet mellom tyrkere og kurdere i Norge». At svaret skyldtes teknisk svikt, og ikke en bevisst konspirasjon for å dekke over nok en mørk side ved norsk innvandringspolitikk, får så være.

Jeg så selv et innslag på Dagsrevyen med utfyllende bilder av kaoset og volden som oppsto, med reaksjoner fra åpenbart sjokkerte forbipasserende. En mann uttrykte misnøye med at «krangling i andre land» skulle få fysiske konsekvenser i Norge. Nå kan man mene hva man vil om Tyrkias folkerettsstridige invasjon av det nordlige Syria, men hakket over «krangling» må en slik handling kunne kalles.

At Norge eksporterer våpen til Tyrkia burde også tas med i regnskapet, men jeg skjønner den instinktive indignasjonen mange følte. Om jeg hadde vært på bytur med sønnen min og havnet midt i bråket, hadde jeg der og da hatt evinnelig liten forståelse for hva enn som motiverte demonstrantene.


Fra sidelinja:

«Ingen mener vel at vi faktisk lever i et religiøst diktatur hvor fruktbare kvinner er slavende rugemaskiner?»

Jeg kan gå god for at Kjell Ingolf Ropstad er en trussel mot homofile, transkjønnede, fruktbare kvinner, rasjonell tankegang, sekulært demokrati, og folk som liker å runke på helligdager. Men la oss trekke pusten litt.


Og det er for meg fortsatt uvisst hvilken rolle Body Shop-kjeden spiller i konflikten mellom Erdogan og YPG-militsen, og på hvilken måte raseringen av hudpleieprodukter skulle bringe partene nærmere fred. Hvorvidt denne hendelsen er symptomatisk på et voksende problem mellom tyrkere og kurdere i Oslo framstår dog fortsatt uvisst.

Som far til en ung gutt er også den økende gjengvolden i deler av Oslo et problem som bekymrer meg. Men da en venn delte en artikkel om dette fenomenet på Facebook, så var det en person fra Vadsø som kommenterte at han var «glad han ikke bor i Oslo».

Han må da ha fått med seg at Vadsø for få år siden gikk av med tittelen som «Norges mest voldelige by». Og selv om Oslo er et voldelig fylke, så må det se seg slått av nettopp Finnmark, som topper listen over landets mest voldsutsatte fylker. Til tross for dette virker finnmarkinger å trives i sin pøl av vedvarende kriminalitet, mest sannsynlig fordi de færreste legger merke til råskapen i hverdagen.

Poenget mitt er ganske enkelt at Oslo (i norsk målestokk) er en storby, og i storbyer er det store mengder folk, og da vil det nærmest uunngåelig oppstå visse mengder bråk og vold. Det er uakseptabelt når det skjer, men det er heldigvis noe de færreste av oss merker på kroppen i hverdagen.

Dessuten kan vi dra på konserter på Rockefeller når vi føler for det.