Anmeldelse av «Drøm om høsten»:

En romantisk tragedie man får lov å være en del av

Det er ikke alltid lett å forstå seg på Jon Fosse, men det er umulig å ikke føle noe. Spesielt under «Drøm om Høsten» på Hålogaland Teater.

4

«Drøm om høsten» av Jon Fosse

Hålogaland Teater 28. 11. 2019

nyheter

Man føler seg litt tom innvendig når man reiser seg opp og klatrer ut av setet på Scene Øst. Det er som å forlate en berg-og-dalbane. Ikke av den typen som rister og får deg til å rope etter en papirpose, men av den sorten som får deg til å tenke på ting man kanskje egentlig ikke har lyst til å tenke på.

Livet, døden og kjærligheten.

Det er kanskje ikke så rart ettersom publikum spiller rollene som gravstøttene i Norunn Standals scenografi. Tause vitner som bare sitter stille og følger med. Et meget effektfullt grep, som gjør at publikum ser inn i hverandres ansikt, dersom man ser bort fra det som utspiller seg på scenen.


«Drøm om høsten» av Jon Fosse
  • Regi: Victoria H. Meirik
  • Scenografi: Norunn Standal
  • Med: Kristine Hartgen, Jørn Fuller-Gee, John Sigurd Kristensen, Guri Johnson, Kristine Henriksen
  • Lysdesign: Phillip Isaksen og Norunn Standal
  • Kostyme: Alva Brosten
  • Komponist: Anneli Drecker
  • Tilrettelegging av språk: Ragnar Olsen

Det gjør opplevelsen ekstra intens og får deg til å hele tiden sitte med skuldrene hevet. Dette er ikke forestillingen man sovner under. Ikke bare fordi den ikke er kjedelig, men fordi det hadde vært fryktelig flaut.

En annen årsak til den intense opplevelsen er at det flere ganger oppstår situasjoner som nesten er litt pinlige å overvære. Som om de ikke var ment for noen andre å se enn de som står der.

Mennesker som avkler seg følelsesmessig og med få ord forteller alt de føler og kjenner, men samtidig ikke forteller noe i det hele tatt. Dette gjelder de to navnløse, for «alle fine navn e trist», som hun sier til ham. Noe hun hadde hørt fra et barn, som hun gjentar flere ganger, til ulike tider.

For her hopper vi fram og tilbake i tid, det virker i alle fall sånn. Eller kanskje er det bare hendelser som han forestiller seg. Alternative situasjoner og konsekvenser for hva som kan skje og kanskje kunne ha skjedd.

KIRKEGÅRD: Scenografien er en kirkegård vi er en aktiv del av. FOTO: Gisle Bjørneby/Hålogaland Teater  Foto: Gisle Bjørneby

Hele forestillingen foregår på kirkegården. Et sted som i seg selv vekker store assosiasjoner, på godt og vondt. Det er ikke nøytral grunn for noen. Verken rollefigurene på scenen, eller oss som sitter i salen. Her møter han (Jørn Fuller-Gee) henne (Kristine Hartgen), tilfeldigvis.

Som en slags «meet-cute», noe man kaller overraskende møter mellom to som enten elsker, eller kommer til å elske hverandre, i romantiske komedier. Men dette er langt fra en komedie.

Vi vet ikke helt om de to har hatt et langt forhold eller en kort affære, men noe har det vært. Noe som har vært av en så stor betydning at de er villige til å risikere alt for å satse på hverandre. Men er det egentlig en så god idé?

Han er av typen som hele tiden starter på nye prosjekter, uten helt å klare å fullføre og som er på kirkegården «av og til, men ikke så ofte». Hun er et frisk pust og farger i en grå hverdag, full av følelser og livskraft.

Det er når de to er alene på scenen forestillingen er på sitt beste. Jon Fosse utbroderer ikke akkurat gjennom dialogen hva rollefigurene føler, noe som gir ekstra rom til skuespillerne og regissør Victoria Meirik til å ta disse kunstneriske friheten selv. På godt og vondt.

GOD: Kristine Hartgen har i denne rollen tatt av seg Peer Gynts rosa parykk og spiller en avkledd og sårbar figur. FOTO: Gisle Bjørneby/Hålogaland Teater  Foto: Gisle Bjørneby

Hartgen og Fuller-Gee har god kjemi og der hvor energinivået de imellom starter likt, klarer de i å bringe hver sin figur i ulike retninger. I tillegg har Hartgen også en egen evne til å gi noe ekstra til alle replikkene sine, enten med stemmebruk eller mimikk, som gjør at hun alltid er spennende å følge med på.

Anneli Dreckers musikk fungerer veldig fint som et lunt bakteppe uten at det verken forstyrrer eller dominerer. Selv om den helt klart høres, ja, den får også lov til å skinne spesielt en gang. Da går den fra fine lyder med både vind og måkeskrål til å bli 80-tallselectronica.

Det er når de ytre kreftene utenifra kommer inn i historien at intensiteten brytes litt. Både mellom de to og forestillingen og publikum. Energinivået synker når hans foreldre kommer inn og Fosses mange gjentakelser blir da mer slitsomme og synlige enn på noe annet sted i forestillingen.

Kanskje fordi Johnsen som gjentakende mor blir en slags «comic relief» etter den intense foregående scenen, eller fordi forestillingen da nesten blir litt masete. Her kan det iblant virke som regissøren ikke har holdt et like stramt grep som i starten, og det merkes. Dessverre.

Likevel. Den romantiske tragedien «Drøm om Høsten» om et avgjørende møte og fire gravferder klarer å overraske. Man sitter hele tiden og lurer på hvordan retninger parets forhold vil ta og hvordan det vil ende. Det er nesten som vi tas på fersken i å meske oss i andres tragedier og drama, samtidig som vi kjenner oss igjen det som foregår.

En tur i Fosses emosjonelle berg-og-dalbane er krevende, men også spennende å være en del av, for det er forestillingens sterkeste kort. At vi føler oss som de skuelystne. Hadde vi bare vært tilskuere, ville ikke opplevelsen vært den samme.