Fra sidelinja:

Myten om kvinnens såkalte plass

«8. mars er sammen med 1. mai det viktigste som skjer i året, fordi begge har som mål å gi alle mennesker de samme mulighetene.»

PÅ KJØKKENET: Dette bildet fra 1950-tallet av en husmor hennes to barn er tatt i en tid da mange mente at kvinners plass var på kjøkkenet.  Foto: NTB

nyheter

Det er bare tre uker siden morsdag. Så er det plutselig kvinnedag. To markeringer som er nær i tid, men som har en tematisk evighet mellom seg. Kvinnedagen proklamerer frihet, frihet, frihet. Morsdagen, slik det kom til uttrykk på en plakat på et kjøpesenter nå i februar, hadde det motsatte budskapet: «Til den som alltid er der: Husk morsdag og valentinsdagen», stod det ved bildet av en lykkelig mor med et barn på armen.

Forrige helg plukket NRKs Nytt på nytt opp en annen reklame, fra Rema 1000, som hadde fått det for seg at de skulle pushe mat som var så enkel at «far og sønn kan ta ansvar for middagen». Kvinnens naturlige plass, mener noen, er altså fortsatt hjemme, rundt dørene, ventende med noe godt, varm og omsorgsfull i blikket, i sitt domene, sitt rike - på kjøkkenet.

Jeg blir en blanding av forlegen, flirfull, småslapp og småsur når jeg ser slikt. Jeg tenker: Er dette et utslag av ren uforstand eller ren kynisme fra reklamefolk, eller er ikke verden kommet lengre? Hva slags signal er dette til dagens unge menn og kvinner om hva familielivet innebærer? Har de siste tiårs kvinnekamp virkelig betydd så lite, for så mange?

Kanskje noe av grunnen til at kvinnebevegelsen tilsynelatende vasser i sirup er at svært konservative krefter har skaffet seg et monopol på bruk av begrepet «familieverdier». En som har familieverdiene i orden er selvsagt mot selvbestemt abort, mot alternative samlivsformer, mot andre seksuelle orienteringer enn heterofili og hele det hopprennet. En kvinne som er opptatt av familieverdier skal helst ikke bidra til samfunnet på andre vis enn å sørge for et trygt og godt hjem.

Hele denne forestillingsverden om familien, hvordan den ser ut og hvordan den skal oppføre seg, er ikke friskmeldt selv om husarbeid fordeles jevnere enn før. Underbevisstheten og fastgrodde normer gjør sitt til å opprettholde sykdomsbildet. Kanskje venstresida må ta mot til seg og våge å snakke om «familieverdier», de også? Ulike familieverdier. Jeg vet av et lesbisk par som har tatt til seg tre barn av narkomane foreldre. Ingen biologi i dette familiebildet, bare kjærlighet og barmhjertighet. For meg er det familieverdier så det holder.

Forfatteren Claire Dederer skriver innsiktsfullt i Paris Review om kunst og monstrøse menn. Her peker hun på hvordan vellykkede mannlige kunstnere har den nødvendige egoismen til å stenge igjen døren og gjøre sitt, til å dra på ukelange bokturneer og bli hyllet for sin kunst, og for sin evne til å være både monster og kunstner på samme tid. Når vi snakker om nødvendigheten av å skille kunst og kunstner, er det først og fremst de mannlige som skaper et slikt problem.

Kvinnelige kunstnere, og såkalte karrierekvinner (snakkes det overhodet om karrieremenn?), blir monstre utelukkende basert på ett kriterium - at de forlater sine barn. Vi snakker ikke nødvendigvis om Ibsens Nora, som muligens forlot for godt, men om de som effektivt kan anklages for å simpelthen ha fulgt sine drømmer, realisert sitt potensial, sitt talent, med det resultat at barn må tilbringe mer tid med far. Det holder for å skape monsterkvinner. En mann som gjør det samme er mer mønster enn monster.

Min generasjon har forsterket ideen om de skjøre barna, og dermed også ideen om at barn ikke klarer seg uten foreldrenes konstante inderlighet og oppmerksomhet. Barn trenger tilstedeværelse og omsorg i visse faser, utvilsomt, men i det store og hele trenger de først og fremst bare å vite at de er elsket, av sine trygge, lykkelige og fornøyde foreldre. Det barn minst av alt trenger er en frustrert og desillusjonert mamma som er der uten å være der.

Dersom vi holder disse to dimensjonene opp mot hverandre; at vi har skapt en forestilling om at barn trenger foreldre mer enn noen gang, og at den monstrøse kvinnen først og fremst skapes av den fraværende mor, har vi da oppnådd noe med den frihet som likestillingskampen har skapt for kvinnen? Har vi i stedet fått en kvinne som kjenner seg bundet og utilstrekkelig, en kvinne hvis suksesser til enhver tid overskygges av den medfølgende dårlige samvittighet for tiden hun skulle hatt med barna, sexen hun skulle hatt med partneren, dekorasjonene hun skulle laget til jul?

Jeg ønsker alle kvinner til lykke med dagen. 8. mars er sammen med 1. mai det viktigste som skjer i året, fordi begge har som mål å gi alle mennesker de samme mulighetene. Jeg håper kvinner og menn bruker dagen til nok en gang å tenke gjennom hva hver enkelt av oss kan gjøre for å fortsette å rive ned forestillinger om hva kvinner kan og bør.

Kvinnens plass eksisterer simpelthen ikke.