Ti år etter terroren

Les ordførerens tale under minnemarkeringen

iTromsø publiserer ordfører Gunnar Wilhelmsens tale ved minnesmarkeringen ti år etter terroren på regjeringskvartalet og Utøya den 22. juli 2011.
nyheter

Av Gunnar Wilhelmsen, ordfører i Tromsø kommune.

***

Kjære alle sammen.

Så kom den tunge dagen 22. juli. Dagen terroren ramma en hel nasjon. Dagen terroren ramma Arbeiderpartiet og AUF.

Ti år er lang tid. På ti år har barn gått flere år i barnehagen, og begynt på skolen. Ti år er tinnbryllup, nesten halvveis til sølvbryllup. Ti år er minst tre ganger beis av verandaen. På disse ti årene har de som var på Utøya, slutta på skolen og begynt på voksenlivet.

Så er ti år et vindpust. Et blaff. For oss med barn vet hvor kort tid ti år kan være. Med ett er de skjeggete, ranglete og kranglete. Ti år kan virke altfor kort.

Denne sommeren har vi lest flere viktige artikler og bøker med flere av de overlevendes historier. De er vonde å lese. Samtidig gir de oss håp.

Vi har lest hvor tungt det fortsatt er for flere, ti år etter. Klarte vi som samfunn å være der for dere? Har vi tatt godt nok vare på dere som kom hjem, og på dere foreldre, familie og venner som mista de som ikke kom?

Tall fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress viser at nei, vi har ikke vært gode nok. Kunnskapssenteret har fulgt Utøya-overlevende i ti år. En av tre har store vansker og manglende tilgang til nødvendig hjelp i 2021. Det er ikke godt nok. Det må vi gjøre noe med.

***

Det er flere utfordringer Utøya-overlevende må stå i, som de absolutt skulle slippe. Flere mottok og mottar fortsatt meldinger med hets og trakassering – til og med drapstrusler. Det er over enhver fatteevne at noen kan tenke og skrive slikt til dere. Det er ikke akseptabelt, og må være noe vi alle, uavhengig av partitilhørighet, sier klart fra om ikke godtas.

En måte å jobbe mot dette er å snakke med våre venner og familier om det som skjedde.

Katarina Goldfain som overlevde terroren på Utøya oppfordret nettopp til det i Nordlys nylig:

«Jeg tror ikke vi har klart å gjøre et skille mellom det offentlige politiske attentatet på AUF og Ap, på demokratiet i Norge, og på det private traumet for oss som opplevde det. Vi var privatpersoner på en sommerleir. Det traumet vi har som er å springe for livet, miste venner, jeg tror ikke folk forstår hva de spør om når de ber om å få den historien. Jeg synes vi kan bruke tiårsmarkeringen til å løfte hvorfor 22. juli skjedde. Snakk med hverandre om dette – med naboen, med familien, fortell det til ungene dine», oppfordrer hun.

***

Kommunerepresentant her i Tromsø kommune, Viljar Hanssen, sa til samme avis:

«Mange overlevende og etterlatte har i ti år følt på et enormt sinne og frustrasjon rundt det som skjedde. Men det var ikke rom for det i den offentlige samtalen. Jeg og mange overlevende turte heller ikke å vise det utad.»

Som ordfører og som pappa Gunnar kjenner også jeg på et raseri og et sinne. Mot han som gjorde dette, denne feige mannen bevæpnet til tennene mot fullstendig uskyldige barn og unge. Jeg er rasende på de høyreekstreme kreftene som skapte denne mannen. Og helt ærlig, jeg er rasende på den delen av vårt samfunn som lar dette skje. Senest for bare noen dager siden med nedtaggingen av Benjamin-statuen.

Et raseri og sinne er på sin plass når det gjelder denne dagen. Vi skal ikke la sorg og tristhet være det som definerer dagen alene. Vi må tørre å kjenne på raseriet som ligger i at politisk engasjerte barn og unge skulle dø - fordi de var politisk engasjerte. Massakren var ikke tilfeldig. Han visste svært godt hva han gjorde, han var trent til det og oppfordra til det. Det var ikke tilfeldig at AUF og Arbeiderpartiet ble ramma.

Så la oss også i dag vise sinne mot kreftene vi vet er her fortsatt. Og la oss beskytte de overlevende i vårt raseri, beskytte de og si at nå er vi med. Vi står sammen med dere.

***

AUF som organisasjon reiste seg igjen, ble større og sterkere med flere medlemma. De gjenreiste Utøya som et sted for å lære, å minnes og å engasjere. Flere av dere som kom hjem etter 22.juli har engasjert dere i politikken. Her i Tromsø har vi et aktivt lokallag og kanskje tidenes yngste kommunestyregruppe. Vi er utrolig stolte av dere. Takk for at dere engasjerer dere for et bedre samfunn.

Jeg vet det koster. Deres erfaring, åpenhet og mot trenger vi i samfunnet. Å møte fascisme ansikt til ansikt på en slik grusom måte gjør at mange ikke kan engasjere seg lenger. Det er fullt forståelig og må være slik. Noen hadde nok med seg sjøl og noen trengte og fortsatt trenger tid. Mens noen har fått den hjelpa dem trengte, har andre måttet kjempe.

Det AUF-erne forteller nå om tiden etterpå, skal vi ta lærdom av. Nasjonalt, men like viktig lokalt i Troms og i Tromsø.

***

Mi datter hadde selv vært på AUFs sommerleir på Utøya flere somrer på rad. Tilfeldigheter gjorde at hun ikke var der da terrorangrepet skjedde. I 2018 ble jeg med henne til Utøya. Der fikk jeg se hvor liten og hvor stor øya er på samme tid. Jeg fikk se kulehullene i veggen og tidslinjen med fortvilte sms-er mellom venner og familie. Noen av dem som sendte de kom aldri hjem. Sterkere kost finnes nesten ikke, og det var umulig å holde tårene tilbake.

22. juli gjør vondt langt inn i hjerterota. Men det kan ikke være en unnskyldning for å se bort, prøve å glemme. Vi har ikke råd til å glemme. Vi må huske. Og vi må handle. Det skylder vi dem som løp for livet og dem som mista livet.

***

Det er vårt felles ansvar at 22. juli aldri skjer igjen. Det er små og store oppgjør. Det er å forhindre utenforskap og å ikke godta ekstreme holdninger. Det er å sende bekymringsmeldinger, og å være gode forbilder for våre barn. I Tromsø sier vi nei til rasisme, vi står opp for mangfold. Vi lytter og lærer fremfor å livnære oss på fordommer og usannheter fra internettets mørkeste kroker.

Så vil jeg si til AUF-eran fra Troms: Jeg håper dere får et godt liv. Jeg vet dere har forskjellige utgangspunkt. Noen har gifta seg og stifta familie, mens noen av dere fortsatt har store utfordringer i livet. Jeg håper at dere alle finner lykken, at dere tør å gripe sjansa, at dere får leve lettere liv fremover. Spør om hjelp om dere trenger.

Til slutt vil æ takke alle de som har stilt opp, og som stiller opp. Både Ap-folk, LO og gamle AUF-era. Æ vil takke Den Norske Kirke og alle andre trossamfunn som har åpna dørene sine for de som trenger slike hellige rom. Æ vil takke kriseteamet som har gjort en stor og viktig jobb for pårørende, etterlatte og overlevende. Til sist vil æ takke skolen for å ha lagt til rette slik at flere av de unge som kom hjem har klart å ta skolegang, til tross for den utrolig vanskelige tida og situasjonen de sto i.

***

Utenfor døren til Arbeiderpartiets kontorer i Tromsø fant de som returnerte fra Sundvollen en pappeske hvor noen hadde skrevet de sterke ordene «De kan drepe alle rosene, men aldri stanse våren».


AUF er virkelig våren.


Kun de glemte er borte. Vi skal aldri glemme.