Sivertsen forteller at SMISO – Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep – jevnlig møter personer som har opplevd overgrep, men som ikke føler seg trodd.

– Det vi vet er viktig for de vi møter er at de opplever å bli sett, hørt og forstått. Ikke bare for å kunne takle alvoret, men også for å bearbeide det som har hendt og for å unngå opplevelsen av å ikke bli trodd. Når vi møter folk så møter vi dem med en innstilling om at vi tror på det de sier. Det er ikke opp til oss å finne ut hva som er sant – vi tar utgangspunktet i hva den enkelte forteller, sier hun.

foto

– Det vi også vet er at mange er usikker på hva som faktisk har hendt og har vanskelig for å beskrive det. Det er såpass traumatiserende at man har problemer med å finne ordene å beskrive det med. Det å få lov til å lete i ordene gjør at historiene får sin virkelighet. Noen klarer for eksempel ikke å si ordet voldtekt eller overgrep, men kaller det bare for «det». Da blir det vanskelig for andre å oppfatte historien, og det kan ligge flere misforståelser der. Man tror at man har fortalt alt, men så oppfattes det ikke slik for andre og du kan sitte igjen med følelsen av ikke å bli trodd.

Å oppleve at man ikke bli trodd, gjør at man putter historiene tilbake i hodet sitt og ikke gjør noe mer med dem, ifølge Sivertsen.

Må tas på alvor

– Jeg tror det er ganske normalt å tenke at «jeg blir ikke trodd» når en sak henlegges hos politiet. Da er det desto viktigere at systemene forteller at det er forskjell på å ikke bli trodd og det å ikke kunne bevise et overgrep. Det må formidles til den utsatte at det ikke er fordi du ikke blir trodd, men på grunn av beviset. Og hvis det er saker som er vanskelige å bevise så er det jo nettopp overgrepssaker. Det oppleves som at man ikke blir trodd når en sak henlegges, og at en annens side av saken vektlegges høyere.

– Konsekvensene av å føle at man ikke blir trodd gjør at du ikke orker å fortelle historien. Vi vet at det i gjennomsnitt tar 17,2 år fra noen opplever overgrep til man er sterk nok å fortelle det. Det tror jeg er mye fordi man er redd for ikke å bli trodd. Skyldfølelsen er så stor at du velger å holde kjeft. Det å føle at du blir trodd er så viktig, hvis ikke tør du ikke fortelle historien videre eller på nytt igjen. Og alle trenger hjelp til å bearbeide det – du klarer det ikke alene, mener daglig leder i SMISO.

Går med det resten av livet

Sivertsen forteller at SMISO også møter dem som ikke klarer å legge ting bak seg, eller som ikke får den hjelpen de trenger.

– Men det er flere nye enn gamle som oppsøker SMISO. I fjor hadde vi 117 nye gjester hos oss, av totalt 181 gjester, og når jeg har flere nye gjester enn gamle så synes jeg det er bra. Det gir et bilde av at det nytter å få hjelp til å bearbeide og at man får hjelp til å leve livet videre.

Hun trekker fram at det ofte er vanskelig for politiet å skulle slå fast hva som har skjedd i en overgrepssak, men at det er viktig å minne seg selv på at selv om politiet ikke klarer å bevise det så betyr ikke det at historien ikke er trodd.

– Overgrep er ofte forklart som den ordløse forbrytelsen. Det å gå med historien gjennom livet uten å fortelle den er som å gå med en mørk klump i magen. Mange klarer ikke å stole på andre mennesker, sliter sosialt eller har vansker med å få seg arbeid.