VESTREGATA: – Jeg har omtrent blitt som en institusjon i institusjonen, ler Kristin når vi møter henne på bo- og servicesenteret i Tromsø sentrum.
Det som for mange er en hobby og fritidsaktivitet, er for Kristin en livsstil hun har brukt nærmest ubegrenset med tid og penger på de siste årene.
– I elleve år har jeg blant annet hatt julebord på julaften for dem som er alene. Det er godt jeg har en velvillig familie som godtar at jeg kommer hjem sent på julaften, forteller hun.
Ikke lov til å jobbe
Det hele begynte i 2002, da Kristin skulle arbeidsutprøves i kantina på Heracleum. Som 40-åring fikk hun påvist muskel- og skjelettsykdommen fibromyalgi og ble tidlig forespeilet at hun ville havne i rullestol. Hun fikk snart beskjed av legen og sykehuset om at hun ikke lenger fikk lov til å jobbe. «Sitt stille og ta det med ro» var beskjeden hun fikk. Men å være hjemme som arbeidsufør uten noe å ta seg til var uaktuelt for Kristin.
– Det hadde vært dødfødt, rett og slett. Så jeg gikk til aktivitetssenteret her på Heracleum og spurte om de ville ha meg gratis der noen dager i uken.
Siden har det ballet på seg for 56-åringen, som i dag kan se tilbake på 13 år som frivillig ved bo- og servicesenteret.
«Trivselshjelpa»
– Jeg er aldri så dårlig som når jeg har fri. Når jeg er i aktivitet fungerer jeg godt, og når jeg får være her, hvor så mange har verre helse enn meg, blir det som en bagatell sett i forhold.
Hun må bruke en time om morgenen på å få kroppen i gang og når hun har dårlige dager og er stiv i kroppen, holder hun seg mest mulig inne på senteret.
For fire år siden trappet hun ned fra fem til fire dager på kontoret hun kaller «Trivselshjelpa».
– Jeg er her fra syv om morgenen til tolv om formiddagen. Det er som regel i den tiden at de eldre har behov for meg. Har de hatt en dårlig natt kommer de ofte innom meg her for å snakke om det, forteller hun der hun sitter bak skrivebordet som er omringet av pynt i alle regnbuens farger.
– Som en pimpernell
56- åringen elsker farger og det er ikke til å unngå og legge merke til hennes sprudlende humør, som raskt smitter over på de hun møter i gangene, heisen, kantinen eller på vei til og fra beboerne hun besøker daglig.
Dagene til Kristin består ofte i å hjelpe beboerne, håndtere innleveringer og registreringer av varer til salgsbua på senteret og arrangere aktiviteter og bussturer for de eldre.
For beboerne gjør hun alt fra å rime av kjøleskap, skifte og sy gardiner, hente posten deres, kjøpe laken, sokker eller strømper, samt bursdagsgaver for dem til deres slektninger.
– Noen er dårlige på å spise og da går jeg innom og prater i dem maten. Jeg er som en pimpernell, jeg kan brukes til det meste, utdyper hun og legger til at hun som regel er å finne der det trengs.
Som familie
– Telefonen hennes kimer i ett fra klokken åtte til tolv, men når hun sier at hun kommer så gjør hun det. Det betyr alt for meg at hun kommer innom på besøk. Hun er blitt som en familie for meg. Hun ser til at jeg har alt jeg trenger og ikke mangler noe, sier Martha Kibsgaard.
Kristin er på besøk hos 92-åringen hver dag. Om så bare for å si hei og levere avisen.
– Hadde jeg ikke hatt henne så ville jeg grodd over av papirer og regninger, legger hun til.
Kristin hjelper henne med å organisere. Det er ikke så enkelt å være alene med regninger.
– Jeg må kjøpe nytt telefonkort til deg. Men mat har du nok av, så handlinga utsetter vi til i morgen, sier Kristin etter å ha tatt en titt i kjøleskapet til Martha.
– At hun rekker alt hun rekker det skjønner jeg ikke. Hun ser hva som trengs, uansett hvilken beboer det gjelder. Det er hun som har sydd om gardinene til meg, sier Martha og peker mot vinduet på de røde og hvite gardinene som henger over blomstene i vinduskarmen.
Av egen lomme
Det er ikke bare 92 år gamle Martha som verdsetter Kristin og arbeidet hun gjør.
Pauline Dahl er en av beboerne som er innom kontoret til Kristin hver dag.
– Hun er alfa omega her på huset. Tenk at hun, til tross for at hun har et hjem og en familie, bruker så mye tid på å ordne til alle her, sier 85- åringen og smiler til Kristin som sitter overfor henne i sofaen.
Kristin legger ikke skjul på at det koster en del å dra på jobb nesten hver dag.
– For to år siden begynte jeg å få betalt for én dag i uken. Det hjelper litt, for det har kostet meg en del tusen å jobbe her. Jeg lager til julaften og arrangerer bussturer for de eldre i tillegg til at jeg har stått for møbleringen av etasjestuene på Heracleum. Det jeg ikke klarer å få dekt må jeg legge ut av egen lomme, sier hun.
Iskaldt samfunn
Utgiftene til tross – det har aldri vært et alternativ for Kristin å slutte.
– Det er et iskaldt samfunn vi lever i hva gjelder de eldre og pleietrengende. Mange tenker at så lenge de får mat, medisin og tørre bleier så er behovet deres dekt. Men den største sykdommen blant eldre i dag er faktisk ensomhet. Vi bryr oss for lite. Alle, både de som er i full jobb og oss andre, har tid til én time i uka hvor man tar seg bryet med å se til hverandre, påpeker hun.
Ukentlige aktiviteter i form av besøkshunder og leseombud gjør at de lange ettermiddagene blir litt kortere for de eldre på Heracleum.
– Vi har flere her som ikke har noen form for familie og de er ensomme. Å være frivillig handler for meg om å ha noe meningsfylt å fylle dagene. Jeg vil ikke sitte der med armene i kors, understreker Kristin.
Støtte hjemmefra
Noe av det som gleder 56-åringen mest er den årlige julefeiringen.
– Jeg lager jeg i stand julebord og julaften for dem hvert år. De synes det er stas når de får pynte seg og drikke vin av stettglass, smiler hun.
Allerede i oktober hvert år begynner beboerne å spørre «får vi jul hos deg i år også?», og da går du ikke hjem og setter deg på julaften, mener Kristin.
– Kafeen her stenger klokken 14 på julaften og da er mange helt alene i hver sin leilighet. Så når den stenger åpner jeg. Da synger vi julesanger og jeg leser juleevangeliet for dem til de er trøtte og går til sengs.
Selv har hun ikke vært hjemme før etter klokken ni om kvelden de siste elleve årene. Da står julemiddagen klar på bordet.
– Man er avhengig av å ha noen hjemme som støtter en 100 prosent for å kunne være frivillig slik jeg er. Mannen min kjører meg hit hver morgen og til tider må jeg få han med meg for å hjelpe til med å skru opp en hylle, sier Kristin takknemlig.
– En guds lykke at vi har henne
– Hun får dårlig betalt for alt arbeidet hun gjør. Det er en guds lykke at vi har henne her, sier Ole Sandvik (80) i pensjonistforeningen i det han stikker innom kontoret til Kristin for å levere et brev.
– Det er ikke tvil om at hun gjør en god jobb. Uten henne hadde det ikke vært lys i lampene her, utdyper han.
Sissel Olsen er daglig leder i Tromsø Røde Kors og har totalt 350 frivillige i Tromsø fordelt utover flere ledd.
– Når det gjelder frivillighet i dag så ser vi at folk ikke vil binde seg for mye. Det er mange muligheter og folk reiser stadig mer. Arbeidet Kristin gjør er fantastisk. Frivillighet handler om å gå lenger enn hva det offentlige kan, og det er nettopp det hun gjør.
Det er slike som henne som strekker seg langt for å glede andre og for å sørge for at Tromsø er den varme byen man ønsker at den skal være, sier Olsen.
