Nordlyset har hatt stor betydning for utviklingen av Tromsø som universitetsby og det magiske lysets betydning har ikke blitt mindre med årene med tanke på både forskning og turisme. Nordlysobservatoriet ved Prestvannet synes derimot å ha utspilt sin rolle, da alle forskerne nå flyttes til Breivika.

40 år på observatoriet

– Vi har hatt det veldig bra her, til tross for at vi har vært litt i periferien til universitetsområdet, sier Havnes.

Han flyttet inn i sitt kontor i 1975, og mens hans kolleger en etter en har fått seg nye kontorer ved Institutt for fysikks nybygg, har han selv blitt værende på sitt gamle kontor.

– Du kan vel si at jeg ikke akkurat har presset på for å få meg et nytt kontor. Det har blant annet med at jeg har datteren min på Prestvannet skole rett i nærheten.

– Dessuten, hvis jeg fikk velge ville jeg gjerne fortsatt å ha kontor her på observatoriet, men jeg innser jo de praktiske fordelene ved å være på universitetsområdet, så det er vel ingen vei utenom, fortsetter Havnes.

Nordlysobservatoriet ved Prestvannet var arvtakeren til såkalte «Geofysen» i Langnesvegen 3b hvor nordlysforskningen var tiltenkt sin rettmessige plass da Geofysisk Institutts bygning sto ferdig i 1918. Det ble imidlertid fort klart at takterrassen på Geofysen var for liten i forhold til forskernes ambisjoner og måleinstrumenter.

Mangler sjel

Takket være støtte fra The Rockefeller Foundation og gratis tomt på den andre siden av Prestvannet, kunne man feire den offisielle åpningen av Norsk institutt for kosmisk fysikks observatorium den 3. august 1930. I 1972 ble observatoriet en del av Universitetet i Tromsø.

– Det er klart at det har vært inspirerende å holde til i samme bygg hvor de største og første nordlysforskerne har holdt til. Vi har hatt et godt miljø her i flotte omgivelser, sier Havnes.

Nå er det altså kroken på døra for de vitenskapelig ansatte og hva som nå skjer med Nordlysobservatoriet er ennå ikke klart. En ting er imidlertid klart ifølge Havnes.

– De nye lokalene jeg skal inn i mangler noe av den sjelen som jeg opplever disse byggene har, til tross for at det trekker litt fra vinduene, avslutter professoren.