Nå skal det ikke sies at hele byens befolkning var like fiendtlig innstilt, noe bildet under klart viser, men Jaktutvalget i Tromsø Jakt- og sportsfiskeforening hadde fått mange henvendelser om at bestanden begynte å nå «svimlende høyder». Derfor innkalte de til møte for å drøfte hvordan de kunne komme problemet til livs.
Ukjent for ti år siden
– For det er jo slik at kråka nesten var ukjent her for ti år siden, sa Kåre Johnsen, formann i Jaktutvalget, til bladet «Tromsø» 2. april 1976.
Hvis så er tilfelle er det tydelig at kråka trives godt her i byen. Rikelig med mat og hekkeplasser er nok forklaringen på at kråka har blitt en byfugl.
– Vi kommer til å legge fram et forslag som går ut på at man skal avlive 1.000 kråker årlig i fem år, fortsatte Johnsen, som hadde kalt inn både politi, universitetet, viltnemnda, minkfarmere og grunneiere for å diskutere den beste fremgangsmåten.
Kråkefelle
– Jeg skulle tro at ei slags felle ville være det beste. Jeg vet ikke om det eksisterer noen slike, men det får vi eventuelt bøte på ved å konstruere en egnet sådan. Skytevåpen kan vi ikke bruke for kråka er en veldig var fugl som kan bli skremt bort av nesten ingenting. Åte tør vi heller ikke benytte, for dette kan mange hunder få i seg.
I 1976 var kråka til sjenanse både ved fyllinger og minkfarmer, men den verste overtredelsen den hadde gjort seg skyldig i var overfor rypebestanden.
Truet rypebestanden
– For fire-fem år siden hadde vi en stamme på cirka 150 ryper på Tromsøya, nå er det knapt 25 stykker igjen. Kråka spiser nemlig eggene og raserer reirene. Så det er mange ting som gjør at vi nå gjerne ser at kråkebestanden minker, avsluttet Johnsen.
Uansett utfall av Jaktutvalgets krigserklæring, så ser kråka ut til å ha blitt tromsøværing god som noen. Kråka er nemlig en såkalt standfugl som trives best på ett sted. Den hekker i monogame par som kan holde sammen i over tyve år og kråkemamma og kråkepappa bygger reir og drar opp ungene sammen.
Åsgeir Johansen
