I 1965 lagde journalisten Kjell Fjørtoft (1930–2010) dokumentarfilmen «Tromsø – Nordens Paris». I filmen fremmer han byens kvaliteter på sommerstid, og skinner lys på hvor fin «gamlebyen» var.
Lokalhistoriker Sveinulf Hegstad ser tilbake på 60-tallet med en respekt for Fjørtoft.
– Kjell var en av de første i sin tid som hadde fokus på den gamle byen som var i ferd med å forsvinne. Gjennom filmen, og en del andre prosjekter, gjorde han folk oppmerksomme på hvor fin gamle Tromsø egentlig var.
Ifølge Hegstad ble filmen lagd i forkant av «den nordnorske oppvåkningen».
– Identitetsmessig skjedde det mye på 60- og begynnelsen av 70-tallet. Ting ble mer moderne, bebyggelsen skulle fornyes og vi bevegde oss mot å bli en storby.
– Sådde noen frø
Han mener at dokumentarfilmen viser et romantisert Tromsø.
– I etterkrigstiden opplevde man en såkalt kritikkløs sanering av de gamle bystrøkene. Det ble ikke stilt spørsmål til om man skulle ivareta dem, og det politiske miljøet i byen var innstilt på å fornye byen. Og det delvis med god grunn. Det var mange elendige boforhold som var under enhver kritikk, knyttet til gammel, dårlig vedlikeholdt bebyggelse, forklarer historikeren og fortsetter:
– På et eller annet tidspunkt oppdaget man at det var noe her som forsvant. Ser man på filmen i konteksten av sin samtid fylte den en visjon. Den hadde nok ikke et kjempestort gjennomslag på den tiden, men den sådde noen frø i forhold til utviklingen som kom senere.
Fjørtoft hadde antakeligvis sterke ønsker om å bevare deler av byarven.
– Kjell oppfordret både politikere og folk flest til å få opp øynene sine. Han ville at vi skulle innse at denne byen er spesiell, og at man måtte bevare om så deler av det vi var på vei å miste. Det var noe å ta med seg videre i byutviklinga. Vi kunne ikke fjerne alt vi en gang var.