Da skal vi tilbake til 28. mai 1955 da hun ble intervjuet av Ivar Bertinius Magne Alver. Da gikk hun på Statens håndverks- og kunstindustriskole i Oslo. Hun skulle bli «malerinne», til tross for farens motstand.
Ville ikke bli lærerinne
– Pappa vile at jeg skulle bli lærerinne. Det var bare en hake ved det hele. Jeg ville ikke selv.
I likhet med sin far karakteriserer hun seg som en stribukk, så da hadde vel far, sosialsjef Thorleif August Bockelie (1894–1968), bare seg selv å takke. Og det til tross for fødselsdagsbrevet han skrev til henne fra Sachsenhausen konsentrasjonsleir hvor han satt som fange.
– La ikke jentungen slå inn på kunstens vei, sto det i brevet.
Problembarn
– Pappa er vant til at jeg skaper problemer, så han kommer nok over det, sier det selverklærte «problembarnet».
Hennes «yndlingsbeskjeftigelse» som ung var å klatre i riggen på ishavsskutene, selv om det ikke alltid var like vellykket.
– Jeg husker med gru den gangen gamle Th. Brox i Tromsdalen hentet meg ned og banket meg med en tauende. Den gubben var sprekere enn jeg trodde.
Ville strebe nordpå
Allerede på denne tiden hadde hun planene klare. Etter nok et år på kunstskole i Oslo ville hun studere videre i Italia. Og slik ble det da også. Hun studerte i Ravenna som ble hennes annet hjem fra 1956 til 1959.
Tilbake i 1955 spør Alver om hun etter studiene vil slå seg ned sørpå og «strebe etter berømmelsen?»
– Skal det strebes så skal det gjøres nordpå, slår hun skråsikkert fast.
Som kjent bor Bockelie i Oslo, men at Tromsø og Nord-Norge står hennes hjerte nær, ser man av kunsten hennes.
På den måten kan man vel si at hennes far fikk det som han ville: få har vel greid å formidle byens historie og landsdelens skjønnhet bedre enn Marit Bockelie. Og til alt overmål har hun nå også satt sitt preg på Gyllenborg skole.
Det kan virke som om begge stribukkene fikk det som de ville til slutt.