I slutten av juni mistet Henrik Markussen sin sønn, Haakon Sjåfjell Markussen (23), i selvmord.
Haakon var del av skatemiljøet i Tromsø, og Markussen ønsker nå å gi oppmerksomhet til et miljø mange kanskje ikke kjenner, som det kan være vanskelig å få en oversikt over hvem som er en del av og som det blant flere nok også er knyttet en del fordommer til.
– Det var miljøet der som holdt ham oppe, sier Markussen.
iTromsø møter Markussen sammen med festivalsjef for Midnight Sun Skate, Hanna Worum, på Tvibit.
Faren minnes spesielt en episode der han og sønnen dro til skatehallen i kjelleren i Fløyahallen.
– Jeg dro ofte i hallen med Haakon utenfor normale åpningstider, dette for å skjerme ham for stigma man opplever rundt psykiske lidelser, med til tider aktiv stemmehøring og dialog med disse stemmene. Men ofte virket det som aktiviteten han elsket ikke var tilstrekkelig og han kunne få det vanskelig mens vi var i hallen, forteller han.
– En dag vi dro til hallen var den plutselig full av andre skatere. Tross min usikkerhet om hvordan Haakon ville takle å være der med så mye folk, støy og stress valgte vi å ikke snu. Dette ga meg en virkelig oppvåkning. Jeg så et miljø der han opplevde et samhold, tilhørighet, en aksept for annerledeshet og der man heiet på hverandre. Et sted, som på tross av stigmatiseringen man ellers kan oppleve i samfunnet, inkluderte ham, et sted som kjempet mot ensomhet, fortsetter han.
Alder og nivå virket ikke å bety så mye, selv om det er mange ambisiøse og dyktige skatere i Tromsø.
– Om du er helt ny på brett, forsøker å lære deg å skate, vil det fort være en annen skater som kommer bort til deg, gir deg noen triks og hjelper deg å tro at dette er noe selv hvem som helst kan lære seg. Slik er bare det miljøet bygd opp, de tar vare på og utvikler seg til å bli mentorer for hverandre, sier Markussen.
Har du behov for å snakke med noen? Mental Helses døgnåpne hjelpetelefon kan nås på 116 123. Operatørene har taushetsplikt.
– Der var han åpen om at han var syk
Haakon slet periodevis psykisk, og med rus de siste tre årene.
– Hva som kom først, høna eller egget, vet man ikke. Om han hadde blitt syk uten å ruse seg vet man heller ikke, men rus gjorde ham ikke bedre i hvert fall, forteller faren.
– Selv om rus i begynnelsen er fest og moro, blir det fort noe man tror hjelper når man begynner å slite psykisk. Vi hadde hele tiden håp om at det skulle ordne seg, men stadige tilbakefall gjorde det vanskeligere å håndtere de ulike utfordringene, legger han til.
Men tross sykdom og plager ble Haakon akseptert og inkludert i skatemiljøet som den han var. Der var han åpen om at han var syk, at han hørte stemmer, og der forholdt han seg kanskje lettest til reglene om at det var en rusfri arena.
– Hadde det ikke vært for miljøet der, så kunne ting gått enda verre, mye tidligere, sier Markussen.
Trodde ikke skating var noe for ham
Han minnes en gutt som elsket aktivitet og som lærte seg nye ting kjapt.
– Jeg tror vel han fikk sitt første skateboard da han var rundt ti år gammel. Han var en liten, rødhåret pjokk, og jeg trodde ikke det var noe for han. Men han hadde den evnen å aldri gi opp, det som kjennetegner dem som virkelig blir god til noe, erindrer Markussen.
Haakon kunne prøve på noe 1.000 ganger, uten å gi opp.
– Så mange ganger så jeg ham falle hardt, gå opp samme bakken for så å prøve på nytt og på nytt. Han tok nye idretter og aktiviteter enkelt, om det var klatring, skating, ski eller snowboard. Fotball og basket tok han også lett, men han, som mange andre, passet ikke nødvendigvis inn i lagidretter der fokus på prestasjon var viktigst, sier Markussen.
Ifølge faren hadde Haakon en utrolig allsidighet og ble svært dyktig i det han satt seg fore, noe som resulterte at han i ungdomsårene ble sponset og var en del av Team Bergans.
– I vinterkatalogen var det bilder av ham på ski, i sommerkatalogen var det av Haakon på skateboard, forteller faren.
Takket miljøet på prisutdeling
I starten av juli ble festivalen Midnight Sun Skate arrangert i Tromsø. Festivalen strakte seg over ei uke, og ble avsluttet med filmvisning og premieutdeling på Verdensteatret. Der var flere av filmene, som ble produsert av lokale skatere, dedikert til Haakon.
– Da jeg varslet leder i Tromsø Brettklubb om Haakons bortgang, og at vi i familien ville etablere et minnefond til skateboardmiljøet for å jobbe med mental helse, fikk jeg beskjed at de kom til å ha en form for markering under festivalen. For meg var det eneste rette da å stille opp for å gi dem en honnør, sier Markussen.
– Jeg ville bevisstgjøre miljøet på hvor mye det betydde for ham og hvor unikt det miljøet er. I mange idretter er det resultatet som er det viktigste, men da nummer en og to kom opp på scenen, så klemte de hverandre og var ikke så opptatt av hvem som hadde vunnet, sier Markussen.
– Noen av verdens beste skatere velger faktisk å ikke konkurrere, skyter festivalsjef Hanna Worum inn.
– Forandret livet mitt
Hun ønsker å sette søkelyset på alt det positive i skatemiljøet.
– Det er mange som faller utenfor lagidretten. I skatemiljøet er det inkludering, samhold og tilhørighet. Det er mange som har negative assosiasjoner, spesielt i den eldre generasjonen, men det er ikke mer rus i skatemiljøet enn i andre idretter. Jeg har både spilt fotball, danset og holdt på med snowboard, men ikke noe kan måle seg med skating. Det forandret livet mitt. Skating er mer en livsstil og en kultur enn en idrett, sier Worum, som flyttet til Oslo for åtte år siden.
– Jeg brenner for at jenter skal skate. Nå ser jeg jenter i gata som skater, og tenker at hadde det vært slik tidligere, så hadde jeg begynt med skating før, sier Worum.
Hun forteller at årets festival gikk over all forventning.
– Det gikk nesten for bra. Jeg var litt sliten etterpå, sier Worum, som forteller at Haakon tidligere har vært instruktør på festivalen, og skulle ha vært med også i år.
– Meningsfylt og rett
Tirsdag 5. juli var det begravelse for Haakon, og Henrik Markussen forteller at det er opprettet et minnefond der det samles inn penger. Det var mange fra skatemiljøet til stede, også fra skatemiljøet i Bodø hvor Haakon var aktiv mens han gikk skole og hadde læringstid.
– Begravelsen ble en verdig og vakker avskjed for en fantastisk fin ung mann. Jeg syntes det var fint å få møte, og snakke med de unge som stilte opp. De må fortsette å være seg selv, være rause, ta vare på hverandre og inkludere også de som ikke er helt A4. De streber ikke etter anerkjennelse eller omdømmebygging, men dette er miljøets naturlige DNA, sier Markussen.
Pengene fra fondet skal gå til Tromsø brettklubb, slik at klubben kan arbeide med mental helse.
– Det er så viktig at man prater om det, slik at man kan hjelpe de neste som kommer. Skatemiljøet i Tromsø er det jeg vil kalle et «organisert uorganisert idrettsmiljø», dette gjør det kanskje ekstra vanskelig å fange opp de som trenger støtte og hjelp. Dette har vært den verste tiden i mitt liv, men å rekke ut en hånd til skaterne kjennes meningsfylt og veldig rett. Pengene skal brukes til noe som vil være betydningsfullt, sier Markussen.
Han er tydelig på at han vil beholde kontakten med miljøet også etter Haakons død.
– Jeg ønsker å være en ressurs på et eller annet nivå. Det var mange som kom til meg på filmvisningen og takket meg for åpenheten og rausheten. Jeg vil bidra for dem, det er det mest meningsfylte jeg kan gjøre i denne grusomme tida. For det vil være andre som også vil slite, sier Markussen.