– Det er veldig rørende og uventet å bli nominert til noe som dette, forteller Ingun Fossland.

Hun, sammen med to andre, er ansatt som sykehusprest ved UNN i Tromsø, en jobb hun har hatt i 19 år.

– Det er godt å høre at jeg har gjort en forskjell, sier hun.

Karoline og Audun Nyvoll, som står bak nominasjonen, synes Ingun er et helt fantastisk menneske. De satte stor pris på samtalene og hjelpen de fikk fra henne da de tidligere i år gikk gjennom den tyngste perioden i livene deres.

Hjertet hadde sluttet å slå

Like før ekteparets andre barn, Agnes Josefine, skulle bli født, ble det oppdaget at det lille hjertet hennes hadde sluttet å slå.

– Det var så godt å ha en trygg og fin støtte i Ingun, da alt blir revet fra en. Det at hun kom tidlig inn og hjalp oss betydde mye, forteller Karoline.

– Man sitter igjen med mange spørsmål i etterkant. Var det hele vår feil? Kunne vi gjort noe annerledes? Da var du der og støttet godt opp i prosessen, forteller Audun og ser på presten.

– Du har hjulpet oss mye mer enn du kanskje tror, legger han til.

Det rører Ingun å høre.

– Man blir jo veldig rørt av sånne fine ord, og at man hører at man har gjort en forskjell.

Hun forteller at det ikke er ofte man får høre hvordan det gikk med besøkende, etter at de har forlatt sykehuset.

Gjør inntrykk

Fossland har, etter 19 år som prest, vært til stede i de tyngste stunder et menneske kan gjennomgå. Hun forteller at det er spesielt en type pasienter som gjør inntrykk på henne:

– Det er når jeg treffer mennesker som ikke har så mange rundt seg.

Da er det godt å være den personen som har muligheten til å gjøre dagen litt bedre for noen som ikke har så mange.

– Møtet med mennesker holder meg gående. Det er så rikt å få gå en liten sti sammen med andre. Men vi er mange som jobber her på sykehuset, og jeg er stolt over å være en del av disse. Det er folket, og ikke budsjettet vi går på jobb for, sier hun.

Ikke en åtte til fire-jobb

Fossland forteller at de tre prestene jobber fra åtte om morgenen til elleve på kvelden, men at de også kan kalles på jobb på kort varsel.

– Vi kan beordres på jobb av akutten, fordi de plutselig trenger en av oss der. Så det er ikke vanlige arbeidstider, kan man si. Og kriser kommer ikke nødvendigvis i arbeidstiden heller.

– Du har nok opplevd mye trist og tungt, hvordan finner man styrken til å fortsatt gå på jobb?

– Vi er flinke til å følge opp hverandre, og har gode samtaler og veiledningstimer. Man kan ikke bare gå fra krise til krise uten å jobbe med det. Så vi snakker med hverandre om situasjonene vi har stått i, og bearbeider de sammen, forteller presten.