Høsten 2015 var byggestart for nye A-fløya på UNN i Breivika. Denne uka ble fløya tatt i bruk for første gang. Mandag ble intensiven flytta og slått sammen med Medisinsk intensiv og hjerteoppvåkning i den nye avdelingen Intensivmedisin. Den første pasienten som ble trillet fra den gamle avdelingen og inn på et helt nytt enerom i 9. etasje av A-fløya, var Lillian Irene Hansen.

– Forskjellen er som natt og dag, sier ektemannen Svein Roald Hansen fra Kaldfjorden.

Luftig enerom

Lillian Irene Hansen har vært innlagt ved UNN siden 17. mars. Svein Roald forteller at kona våknet midt på natta med store magesmerter. Hun ble brakt inn til intensivavdelingen og undersøkt, og det viste seg at hun hadde en alvorlig betennelse i bukspyttkjertelen.

– Jeg har fulgt Lillian i åtte uker nå, og det var storslagent å komme hit til den nye avdelingen på mandag. Der nede kunne det være så mange som fire pasienter på samme rom, det ble trangt og varmt, men her får vi et luftig enerom. Det er nesten som et hotell i forhold til hva vi er blitt vant til i løpet av de siste to månedene, sier han.

Det ble ofte mye bråk med så mange pasienter, og Lillian hadde vanskelig for å sove noen netter.

– De satte hørselvern på henne for å holde støyen ute, men da ble hun varm og så måtte de tas av igjen. Det var aldri fred å få, men her kan vi slappe av, sier Svein Roald.

Satt på «pinebenken»

En annen stor forskjell er at pårørende har fått et eget venterom. I den gamle intensivavdelingen var det ikke noe venterom, og de pårørende måtte sitte ute på gangen.

– Mens jeg satt der kom gjerne folk jeg kjente gående forbi, og da spurte de hvorfor jeg satt der. De mente det godt, men det er veldig ubehagelig når man er i en så vanskelig situasjon. Ei natt ringte en lege og sa at tilstanden til Lillian var kritisk og at hun holdt på å dø. Han ba meg komme inn tidlig neste morgen, og da satt jeg i gangen der nede, utenfor intensiven, og venta på at legen skulle komme ut. Da var det ikke greit å sitte der og se at det kom noen fjerne slektninger gående mot meg i gangen. Jeg må innrømme at jeg noen ganger gikk inn i heisen og kjørte opp og ned en tur for å unngå slike møter. Her, derimot, sitter vi skjerma bak ei dør og slipper å tenke på slike ting, sier Svein Roald.

Seksjonsleder Astrid Dalum forteller at en pårørende kalte den «pinebenken», benken som står utenfor den gamle intensiven.

– Det var ubehagelig for oss som jobbet der også. Vi skulle ofte informere pårørende om hva som venta dem der inne, og det var ubehagelig med så mange andre mennesker som gikk forbi, sier Dalum.

Seng til 500.000,-

Seksjonsleder Astrid Dalum er veldig fornøyd med de nye lokalene. Blåfargen er lys idet man kommer inn i avdelingen, men blir stadig mørkere etter hvert som man kommer lenger inn.

– Fargebruken gir et behagelig lys i avdelingen, sier hun og viser fram et enerom.

– Tidligere hadde vi gjerne fire pasienter i et rom som ikke var mye større enn dette, og kunne stå rygg til rygg og jobbe med ulike pasienter, sier Dalum og demonstrerer sammen med intensivsykepleier Øyvind Vassbakk.

– Utstyrsparken er helt ny og både seng og utstyr er plassert litt ut fra veggen. Dermed kan vi gå rundt senga og komme til pasienten fra baksiden, sier Vassbakk.

Senga koster 500.000 kroner og kan blant annet hjelpe til med å snu pasientene eller hjelpe dem ut av senga.

– Senga flytter også trykket rundt omkring i madrassen slik at pasienten ikke får trykkskader, forklarer Dalum.

Fem isolat

Den nye avdelingen har fire kontaktsmitteisolat og ett luftsmitteisolat.

– På gamle intensiven var det kun ett slikt rom, og dermed fikk man ikke plass til alle som burde vært isolert, sier Dalum.

Både på vei inn og ut av slike rom må helsepersonell gå gjennom ei sluse, et lite lukket rom hvor de tar forholdsregler for å unngå at smitte sprer seg til andre pasienter.

– Her har vi også en PC til 50.000 kroner som kan vaskes grundig uten å bli ødelagt. Tastaturet kan vi dyppe i vann hvis vi vil, sier Vassbakk.

Dalum forteller at de tidligere har måttet kaste både PC og tastatur fordi det var smittefarlig.

– Nå slipper vi det, avslutter hun.