Ingvild Kielland og faren hennes har alltid hatt et spesielt bånd. Han har vært en enorm støtte for henne hele livet.
Men hun merket at faren hun kjenner så godt, begynte å forsvinne. I 2019 fikk de beskjeden om at faren hadde fått demens.
– Sorgen er der hele tiden. Det er kanskje verst på de gode dagene, da du får et glimt av den han en gang var. Da blir jeg minnet på hva jeg har mistet, sier Ingvild.
VG møter henne og faren på Kvaløysletta sykehjem der han bor. Ingvild ønsker ikke navnet hans på trykk.
Som enebarn ble hun farens eneste pårørende. Og den som måtte sørge for at han fikk den hjelpen han trenger.
– Vi hadde endelig begynt å få en god rutine. Han bodde hjemme og var på dagsenteret hver dag, sier hun.
Plutselig fikk hun en melding som endret alt. Faren hadde falt på isen og brukket hofta.
– Det er en god historie fra oppholdet på sykehuset. Alt gikk som det skulle der. Men han kunne ikke dra hjem, fordi han trengte opptrening. Og det var da det hele startet, sier Ingvild.
Venter en av dine nærmeste på sykehjemsplass? Da vil VG gjerne snakke med deg. Ta kontakt her.
– Ventingen ble som en rutsjebane
Planen var at faren skulle trenes opp, og fortsette å bo hjemme slik som han hadde gjort.
Men han trengte rehabilitering i kommunen. Der var det fullt og han ble liggende og vente på sykehuset, utskrivningsklar.
– Du blir liggende på vent fordi du har retten til hjelp, og de ikke kan sende deg hjem. Men det ingen rettigheter som sier hvor fort du skal få hjelp, sier Ingvild.
Faren hennes ble lagt inn på sykehuset i begynnelsen av januar 2022, på grunn av hoftebruddet.
I slutten av mars fikk han plass på Helsehuset i kommunen, etter at hun gikk til avisen Nordlys og fortalte om farens situasjon.
Ingvild frykter at ventingen fra faren var utskrivningsklar på sykehuset, og fram til han fikk et tilbud fra kommunen gjorde at sykdommen raskt ble verre.
– Han ble flyttet fra rom til rom og ble dårligere og dårligere. Demenspasienter trenger rutiner og stabilitet. Ventingen ble som en rutsjebane for sykdommen, sier hun.
Ingvild forteller at faren ble så raskt dårligere, at det til slutt ikke var mulig for han å dra hjem likevel.
Det ble bestemt at måtte på sykehjem. 19. juli 2022 fikk han endelig en langtidsplass.
– Derfor er han her nå. Han hadde kanskje ikke trengt å flytte til sykehjem på ett år, kanskje to, sier hun.
En rekke kommuner i Norge sliter med å ta imot utskrivningsklare pasienter raskt nok.
VG har tidligere skrevet om Harstad som hadde store problemer med dette. Noen opplever også å bli som en kasteball i systemet.
Tromsø sliter også og hadde i fjor en stor økning i pasienter som venter på et tilbud hos kommunen.
Kommunen beklager
Gjennom det hele har Ingvild følt at hun har vært i beredskap hele tiden. Dagene besto av jobbing og å følge opp faren.
– Jeg sluttet nesten å sove. Jeg fikk på høygir hele tiden. Det er begrenset hvor lenge kroppen klarer å stå i det.
Til slutt ble hun sykemeldt.
Hun følte hun brukte mer tid på systemet, enn å være pårørende og datter.
– Jeg syns bare det er hjerteskjærende, å se så mange skjebner til menneskene som har bygd dette landet.
VG har forelagt historien til faren for kommunen, som beklager at det har vært lang ventetid for utskrivningsklare pasienter.
Helsesjef Magne Nicolaisen forteller at det er gjort tiltak og at kapasiteten i eldreomsorgen skal bygges opp.
– Tromsø kommune beklager at flere har blitt liggende lenge på UNN i påvente av kommunal sykehjemsplass. Vi har den senere tid iverksatt en rekke ulike tiltak for å hindre at dette skjer, og ser nå at disse tiltakene bedrer situasjonen, sier helsesjef i Tromsø kommune Magne Nicolaisen.
Det er nå langt færre som blir liggende for lenge på sykehus. Noen av tiltakene de har gjort er å fikse opp eksisterende bygg.
– Vi er kommet langt i planene for nye bygg, men det er likevel mange år før disse er innflyttingsklar. Av den grunn vil blant annet Kvaløysletta sykehjem oppleves som gammelt og nedslitt, sier Nicolaisen.
Blant de største utfordringene for å øke kapasiteten i kommunen, er mangelen på helsepersonell.
Kjenner på dårlig samvittighet
Denne sommeren har faren til Ingvild vært på sykehjem i ett år.
– Det er jo ikke tilbudet man skulle ønske og drømt om, sier Ingvild.
Folkene som jobber her forteller hun er fantastiske, men de har mye de må gjøre i løpet av en dag.
Kvaløysletta sykehjem er også slitt. Det ble en periode lagt ned, i påvente av bygging av nytt sykehjem.
Men kommunen vedtok å åpne det igjen for to år siden.
Ingvild har brukt mye tid på å følge opp faren og besøke han. Men ikke så mye som hun gjerne skulle ønske.
– Kjenner du på dårlig samvittighet?
– Hele tiden.