300 ansatte så man for seg, bare i første omgang, men det lå i kortene at det fort kunne bli det dobbelte.

Med fredagens kunngjøring fra Aker Solutions, er denne drømmen behørig slått i grus. De 70 siste ansatte slår følge med de 20 som i mars 2015 mistet jobben. I en by på Tromsøs størrelse er det trist når så mange mister jobben sin, tilsynelatende over natta, og ikke minst når det skjer i en såpass grell kontrast til de nesten Klondyke-aktige visjonene man ble presentert for bare for fem år siden.

Fredag informerte Aker Solutions sine ansatte i forretningsområdet for vedlikehold, modifikasjoner og operasjoner (MMO) om at virksomheten avsluttes. Denne beslutningen vil berøre inntil 900 faste stillinger ved fasiliteter i Stavanger, Bergen, Kristiansund, Trondheim, Tromsø og Sandnessjøen, i tillegg til offshore. Videre forklarer de at kapasitetsjusteringene vil skje gjennom naturlig avgang, omplasseringer av ansatte til andre deler av selskapet og oppsigelser. Det vil bli satt i gang en prosess for å gjennomføre rundt halvparten av reduksjonene umiddelbart.

Det er dessverre ingen overraskelse det som nå skjer. Dette er kapitalismens nådeløse natur, og når Kjell Inge Røkke & co. velger å legge ned sin petroleumsvirksomhet i Tromsø, er det et usentimentalt grep som forteller noe om en næring som er under hardt press. Med en oljepris som denne uken bikket under 30 dollar fatet, er ringvirkningene uunngåelige. I 2011 så alt helt annerledes ut, da den nådde en foreløpig rekord med en snittpris på 111 dollar fatet, den høyeste som er registrert siden 1860, knapt et år etter at den moderne oljeindustrien startet i Pennsylvania i USA.

I Stavanger har man allerede fått merke at petroleumsindustrien ikke er hva den var, noe som er betydelig dekket i norsk og internasjonal media. For Tromsøs del er det likevel ingen grunn til å frykte den samme effekten, da oljeøkonomien på langt nær har den innflytelse og betydning i Tromsø som i oljebyen Stavanger. Riktig nok er et tap av 70 arbeidsplasser alvorlig, spesielt i og med at prospektene for mange år fremover var det mangedobbelte, og for dem som rammes direkte er dette nedslående.

Ved en tilfeldighet skulle det denne uken skje at prisen på laks og olje passerte hverandre på hver sin vei i diagrammene. I de dager skreien er på vei innover mot kysten vår er det også greit å minne om at fisk er en stadig voksende næring i Norge, både i penger og biomasse, og det er ei næring vi har nytt godt av i nord i århundrer. Det er derfor det i hele tatt bor folk her oppe. Det var ikke utsiktene til store oljepenger som gjorde at de første tettstedene og byene langs kysten i nord vokste seg til. Et næringsrikt hav og en fornuftig beskatning av de enorme mengdene sjømat vi er så heldige å ha tilgang på er mer eller mindre en forutsetning for et Nord-Norge i vekst.

Da blir det merkelig når en olje- og energiminister – som attpåtil er fra Myre i Vesterålen – mener at tilsvaret på en svakere oljekurs er å åpne flere felt som ligger nært land, og som dermed er lettere å utvinne enn de feltene som er under den stadig krympende iskanten i Barentshavet. Med en nylig tilbakelagt klimakonferanse i Paris, der Norge har forpliktet seg til flere nyskrevne avtaler, vil det dessuten være oppsiktsvekkende om vi nå skulle begynne å borre etter lavprisolje i de samme områdene som skreien gyter, silda og hvalene svømmer og oppdrettsanlegg etableres. Og da har vi ikke engang kommet inn på eventuelle langtidskonsekvenser noe slikt vil ha for Norges troverdighet som miljønasjon og ei voksende turistnæring.

Dette er selvsagt ingen lystig dag for Tromsø. Det er heldigvis heller ingen grunn til å tro at dette er et forvarsel på noen dommedag. Det glinser ikke av olje alt som er av verdier i nord.