Står du på kaia i Lyngseidet i Troms og kikker nordover, ser det ved første øyekast ut som et hvilket som helst fergeleie nordpå:

Et ensomt hus i veikanten, autovern, lyktestolper og granskog.

Men bortgjemt og stuet bort, nedenfor bilveien, står han: En 9,4 meter høy plastnisse.

I 30 år har nissen Gollis splittet bygda. Det gjør han fremdeles.

– Jeg synes ikke Gollis er pen å se på. Men han er artig. Jeg liker han, sier apotek-bestyrer Gøril Laugsand (25).

– Han er stygg. Og han blir styggere hver gang jeg ser på ham. For min del kunne de gjemt ham enda bedre bort, sier Sigurd Fyhn (28), som jobber på den lokale Spar-butikken.

Gollis’ liv har vært spekket med dramatikk, berømmelse og tragedie.

I storhetstiden ble det laget Gollis-T-skjorter og kjøleskapsmagneter – til og med en fingerbøl i ekte Gollis-design.

Men det som skulle bli et kommersielt eventyr for Lyngen, endte med konflikt og forfall. I VG ble han i 1997 kåret til «Norges styggeste turisattraksjon».

I dag flakker malingen av på Gollis. Han står forlatt i et skogholt, med mose på vottene. På hans venstre side har noen tegnet en ejakulerende kuk.

– Historien om Gollis handler om at selv om man har de beste og nobleste intensjoner så kan det gå ordentlig galt, sier Carl Christian Lein Størmer (41) til VG.

Han er regissør. I fem år har han vært besatt av plastnissen – og jobber nå på spreng med en filmdokumentar om Gollis.

Hvordan kunne nissen som skulle sette Lyngen på kartet, bli glemt og forlatt i skauen?

Deler av svaret finner vi i en taushetsavtale som de stridende partene har lovet aldri å prate høyt om.

I denne VG-reportasjen snakker alle de involverte likevel.

Vi spoler tilbake til start.

– Jeg skal ikke si at ideen om han Gollis ble unnfanget i fylla, sier en av opphavsmennene, Ola Giæver (69).

– Men?

– Det var i hvert fall juleøl og muligens en drink involvert, erkjenner han.

I tillegg til å være søkkrik er Giæver gründeren bak flyselskapet FlyViking, som i sin tid skulle ta opp kampen mot Widerøe.

Men i denne saken er han først og fremst intevjuet som en av Gollis’ opphavsmenn.

For i november 1992 møtes Giæver og noen kamerater over en kasse juleøl. De funderer over et stort spørsmål:

Hvordan skal de klare å gjøre Lyngen, den fraflyttingstruede bygda halvannen time øst for Tromsø, verdenskjent?

Mens den milde rusen gjør syn og tale stadig mer slørete, forblir én idé krystallklar, selv til langt utpå kvelden:

De skal lage en nisse. Og han skal bli verdens største.

Herfra går det fort.

I ren dugnadsånd går bygdesamfunnet sammen. På den lokale plastfabrikken jobber de døgnet rundt for å få nissen klar til jul.

Det er midt i adventen, og hele bygda er i nissefeber. Det lokale handelslaget spytter inn i underkant av 100.000 kroner for å betale for galskapen.

Fra den juleølmarinerte ideen utkrystalliserer seg og til nissen står klar, går det noen skarve uker.

Navnet sitt får nissen fra en konkurranse, oppkalt etter fjellet «Goalsevárri».

Gollis er rød, enorm og ikledd selbuvotter.

– I Lyngen gjør vi ingenting smått. Gollis skulle rett i «Guinness rekordbok», sier mannen som kanskje forstår bygdas plastnisse bedre enn noen andre.

Werner Kiil (77) er i tillegg til å være lokal værprofet og tidligere ordfører, også en av dem som var til stede på juleøl-smakingen der ideen om Gollis ble unnfanget. Han sier til VG at han også iblant «snakker med» nissen.

Giæver har ikke denne evnen, men er full av lovord om sin egen kreasjon:

– Gollis er grei. Han drikker ikke, banner ikke og knuller ikke nabokjerringa.

4. desember 1992 samles bygda for å ta imot Gollis ved nissens endestasjon: Rådhuset på Lyngseidet.

Ungene har fått fri fra skolen. Korsang og en høytidelig markering venter.

Gollis skal ikke fraktes på plass med slede og reinsdyr – men av et redningshelikopter av typen Airbus Super Puma.

Helikopterpilot Kaare Kalsveen (76) husker hendelsen som om det var i går.

I 1992 har han jobbet i 16 år med helikoptertransport, og han har aldri tidligere hatt et mislykket oppdrag.

Før nå.

– Det var noe galt med tyngdepunktet, sier Kalsveen i dag.

– Nissen kom i bevegelse og begynte å rotere ganske fort. Vind fra rotoren slo rett ned i bakken og opp igjen i den hule nissen og fikk den til å snurre enda raskere.

Der og da tenker piloten på alle barna som står og venter på den ett tonn tunge plastskulpturen. Kalsveen tør knapt se for seg hva som vil skje om han mister kontrollen over helikopteret.

– Det kunne blitt en dødsfelle. Vi hadde ikke kontroll, så vi måtte avbryte oppdraget, forteller han.

Han viser her med en rekonstruksjon av hendelsen hva som skjedde.

Skuffelsen blant folkemengden som har møtt opp, er stor.

– Det ble lynsjestemning, minnes idémaker Werner Kiil.

– Vi hadde lovet en nisse, men han kom ikke.

Det blir ingen ny helikoptertur. Isteden blir Gollis en uke senere, i nattens mulm og mørke, fraktet fra plastfabrikken til rådhuset på en lastebil.

Da bygda omsider får se Gollis i dagslys, lar ikke reaksjonene vente på seg.

Leserbrevene hagler inn. Og med dett er debatten i gang. Den skal pågå i årevis.

«Senk den på det dypeste i Lyngsfjorden! Den er så stygg – skjemmer ut det vakre Lyngseidet», skriver en til lokalavisen i 1997.

«La den bli et landemerke for Lyngen!», skriver en annen.

«Knuses og brukes til fyll ved det nye fergeleiet! Fjernes og glemme at den noensinne har vært», foreslår en tredje.

Gollis blir ingen forsonende figur for Lyngen, snarere tvert imot. Misnøyen blant deler av befolkningen er så uttalt at ryktene begynner å gå.

Ett av dem går ut på at Gollis skal sørover.

Werner Kiil, han som påstår å kunne snakke med Gollis, mener det finnes potensielle nissekjøpere i Oslo sentrum.

I 1998 stiller lokalavisen Framtid i Nord følgende spørsmål på forsiden:

«GOLLIS TIL YOUNGSTORGET?»

Også i Tromsø og på Finnsnes lefler de med tanken om å kjøpe giganissen.

Som svar på spekulasjonene svarer sjefredaktøren i lokalavisen Troms Folkeblad med en kort lederartikkel.

Han avslutter slik:

«Vel nok mangler Finnsnes turistattraksjoner. Men Gollis? Nei takk!»

Det blir aldri noe salg. På dette tidspunktet er Gollis flyttet fra rådhuset til fergekaien i Lyngen.

Det er her han står da VG i 1997 kårer ham til «Norges styggeste turisattraksjon». Begrunnelsen er et bilde av Gollis og to korte setninger:

«Den soleklare vinneren. Behøver vi si mer?»

Noen år senere skal det bygges nytt fergeleie, og Gollis blir nok en gang forvist fra sitt hjem. Nå blir han plassert i en skråning, i et skogkratt mellom fjæra og en bilvei.

I starten blir skogen ryddet og Gollis står synlig for alle. Men med tiden vokser trærne til. Sakte, men sikkert forsvinner Gollis fra både syn og sinn.

Turistene finner Lyngen på kartet, men de bryr seg ikke om nissen. De er opptatt av alpelandskapet, ski og urørt natur.

Nesten 20 år etter forflyttingen skal Gollis igjen sette fyr på bygda.

Det er mai 2019 da politisk redaktør Skjalg Fjellheim i Nordlys – også kalt den høyrøstede «stemmen fra nord» – tar fergen over Lyngsfjorden. Da han får øye på Gollis nede i fjæra, tar han til tastaturet.

Fjellheim legger ut et bilde av nissen og skriver:

«Det er en godt bevart hemmelighet, ja et lite mysterium, hva handelsstandsforeningen i Lyngen hadde i tankene da de anskaffet nissen Gollis i 1992.»

Fjellheim syns ikke det er det minste rart at nissen står og skuer over fjorden med «et tomt blikk».

«For han Gollis har hatt et hardt liv, i sitt 28 år er han herdet av både vær og vind, men også hets og hån», skriver redaktøren.

De færreste kan forutse at innlegget blir starten på et lokalpolitisk drama i Lyngen. Men det er nettopp det som skjer.

32 luftmil unna Lyngsfjorden, i fiskeværet Mehamn, tar rådmann Øyvind Korsberg en pause fra kommunebudsjettet. Han skroller nedover feeden og sperrer øynene opp av Fjellheims raljerende Facebook-post.

Korsberg legger to og to sammen:

Mehamn har et eget nissehus nede på brygga. Huset er tapetsert av små nissefigurer og -effekter – men det mangler en 9,4 meter høy plastnisse.

Rådmannen i Finnmarkskommunen blir fylt med optimisme.

Kan Mehamn få til det Lyngen ikke har klart: Å gjøre Gollis til den turistmagneten han var skapt for å bli?

På dette tidspunktet er det Senterpartiet-politiker og «Farmen»-kjendis Dan Håvard Johnsen som styrer i Lyngen.

Han har vært ordfører i fire år. Om få måneder søker han gjenvalg og fornyet tillit hos velgerne.

Da han får nyss om nisse-interessen fra Mehamn, får han bunntenning.

– Her så jeg en mulighet til å bli kvitt Gollis, sier Johnsen til VG i dag.

TV-seerne husker kanskje ordføreren som bråkmakeren som smuglet alkohol inn på «Farmen»-gården. Men Johnsen tilhører også den delen av bygda som ikke tåler trynet på Gollis.

– Han var søppel og plast i fjæra. Gollis var et forurensende element for meg som ordfører. Jeg ville kvitte meg med hele nissen, sier han.

Johnsen mener nissen er et symbol på en tid hvor alt skulle være «størst og best».

– Det er harry, mener han.

Med kommunevalget i 2019 rett rundt hjørnet, blir rådmannen og ordføreren enige: Mehamn skal få overta nissen. Gratis.

– Jeg tok rådmannen i hånden og sa han skulle få Gollis. Jeg var klar til å spleise på transporten, forteller Johnsen.

– Men da jeg fortalte det i bygda, ble det et jævla styr.

I sin iver etter å bli kvitt Gollis har han undervurdert hvor viktig nissen fremdeles er for mange lyngsværinger. Nå frykter han å miste avgjørende stemmer hos dem som har et stort hjerte for plastnissen.

– Jeg kunne ikke gå inn i en valgkamp rett etter å ha kvittet meg med Gollis. Det hadde vært et nakkeskudd mot meg selv, sier Johnsen i dag.

Den selverklærte «pragmatiske» politikeren berger valgseieren etter den politiske u-svingen. Ikke bare det; dramaet gir ordføreren et nytt perspektiv:

Med et så stort engasjement i bygda, er dette et tegn på at forretningsdrømmen om Gollis fremdeles lever?

Johnsen får så stor tro på at Gollis kan bli en gullgruve for Lyngen, at han lover å bevilge 100.000 kroner til restaurering av nissen.

Pengene bevilges først to år senere – da har beløpet sunket til 50.000 kroner. Men av grunner du snart skal få høre om, går ikke pengene direkte til Gollis.

Derfor står Gollis i desember 2023 fremdeles i skogholtet nede i fjæra og stirrer tomt foran seg.

– Han trenger nok et ansiktsløft. For nå er han et trasig syn, sier Johnsen, i dag eks-ordfører.

– Noen har tagget en kuk på ham?

– Uff, ja.

For å forstå hvorfor Gollis aldri får de 50.000 kronene slik det ble lovet, må vi introdusere enda en gigantisk nordnorsk skapning:

Senjatrollet.

To timer fra Lyngen står den enorme figuren som får Gollis til å se ut som en småkar. Trollet ruver nesten 18 meter over bakken.

I motsetning til Gollis har Senjatrollet vært en kjempesuksess på turistparadiset Senja. Med opplevelsespark, butikk og café har trollet lyktes med alt det Gollis-skaperne har drømt om.

Men i mars 2019 blir øya rammet av det utenkelige: Senjatrollet tar fyr.

Kunstneren Leif Rubach blir vitne til at livsverket han har brukt flere tiår av livet sitt på, går opp i flammer på 40 minutter.

Rubach faller om på stedet og må fraktes til sykehus i ambulanse.

– Jeg kunne høre trollet skrike, forteller kunstneren til VG i dag.

Brannen blir starten på en tøff nedtur for Rubach.

Men da han en dag er på besøk i Lyngen, får han øye på Gollis.

Da han så møter opphavsmennene bak plastnissen, får han vite at det igjen legges store planer.

Til Rubach forteller Gollis-fedrene Ola Giæver og Werner Kiil om en drøm de lenge har båret på:

Å gi Gollis en nissefamilie.

For Gollis er ensom. I nærmere 28 år har han stått for seg selv. Og like lenge har plastnisse-forkjemperne drømt om å lage en familie til ham.

Ingen lykkelig nissefar uten en nissekone. Og kanskje noen barn?

Rubach får oppdraget. Han har så stor tro på prosjektet at han sier seg villig til å gjøre jobben uten å ta en eneste krone i betaling – han skal kun få dekket kostnadene til produksjonen.

– Jeg var langt nede. Gollis ble redningen for meg, sier Rubach i dag.

I desember 2020 er det stor pressekonferanse med både kringkaster og lokalaviser til stede. Blant avistitlene som omtaler verdensnyheten:

«Senjatrollets far skal lage familie til Gollis».

«Norges styggeste turistattraksjon Gollis formerer seg».

Igjen er det full rulle.

Til lokalavisen sier ordfører Johnsen at han ser for seg at det skal komme charterfly fra Asia, fulle av turister som vil komme og se på den nye nissefamilien.

Leif Rubach legger, ifølge egne beregninger, ned mellom 400 og 500 arbeidstimer på å lage fire barn og en nissekone.

– Jeg jobbet dag og natt. Jeg tenkte på nissene, selv når jeg sov, forteller han.

På pressekonferansen blir det annonsert at Gollis med familie endelig skal ut av grøftekanten og tilbake til sentrum av Lyngseidet.

Rubach skal også gi Gollis selv en makeover.

– Jeg tenkte å kappe hodet av ham. Og gi ham et helt nytt ansikt.

Herfra kunne det bare gå oppover. Eller?

Det ser ut til å gå på skinner. Men på bakrommet holder det på å gå fullstendig til helvete.

I dag kan VG avsløre hva som egentlig skjedde da planene om Gollis-familien havarerte.

Det starter med at Ola Giæver får se de påbegynte utgavene av nissefamilien. Han liker ikke det han ser.

– Rubach laget ikke det vi ble enige om. Vi ville ha snille fjøsnisser som barna skulle bli glade av å se. Ikke skumle nisser som setter frykt i folk, sier Giæver til VG i dag.

Også Werner Kiil, som mener å kunne prate med Gollis, reagerer på nissefamiliens utseende.

– Jeg snakket med han Gollis. Han sa: «Det der er ikke mine unger.»

Han sier han fikk en vond fornemmelse:

– Jeg mistenkte at faren til ungene holdt til på Senja. Rubach hadde ikke laget nisser, han hadde laget troll. De var halvrase-nisser!

Selv har Kiil aldri sett nissefamilien. Han baserer utsagnene på rykter fra de som har sett dem.

Leif Rubach, mannen som jobbet hundrevis av gratistimer for å lage nissefamilien, fnyser av påstandene fra Gollis-oppfinnerne.

– Jeg har aldri jobbet med større amatører enn dem, sier han til VG.

– De er helt uten kunnskap om nisser eller forretning.

– De mener du har laget troll istedenfor nisser?

– Det er latterlig. Det er nisser jeg har laget. De eneste trollene her, er Ola Giæver og Werner Kiil. De kommer ikke til å få noen gaver av nissen. Hverken i år eller noen jul senere.

Husker du de 50.000 kronene «Farmen»-deltager og eks-ordfører Dan Håvard Johnsen bevilget til Gollis?

Pengene er nå brukt opp på materialer til den halvferdige nissefamilien. Derfor slutter betalingene å dukke opp på kontoen til kunstner Leif Rubach.

Han har ikke engang rukket å begynne på restaureringen av Gollis, da samarbeidet med Gollis’ opphavsmenn havarerer.

Rubach sitter nå med ubetalte regninger og uferdige nisser.

I 2021 blir eierskapet til nissen formalisert gjennom aksjeselskapet Gollis AS, der Ola Giæver og Werner Kiil sitter ved roret.

Til tross for at de ikke liker nissene, vil de ha dem transportert til Lyngen. Gollis AS minner om at selskapet har dekket kostnadene for nissefamilien, og at de derfor tilhører dem.

Men Rubach nekter å gi dem fra seg. Han vil ha utgiftene sine dekket først.

Ifølge kunstneren truer Giæver på et tidspunkt med å kidnappe nissene fra lageret i Tromsø og frakte dem med båt til Lyngen.

Giæver bekrefter i dag til VG at det var planlagt en kidnapingsaksjon. Men han påstår at Rubach var med på planene som et PR-stunt, fram til han plutselig trakk seg og ville beholde nissene selv.

Det avviser kunstneren kategorisk:

– Det er ikke sant. Han sendte melding til meg og truet med å kidnappe nissene med båt. Jeg ba dem som eide lageret om ikke å slippe inn han Ola Giæver. Det var mine nisser, sier han til VG i dag.

Da regissør Carl Christian Lein Størmer for første gang dykket ned i Gollis-kaninhullet, ante han ikke hvor langt ned det skulle ta ham.

– Gollis har tatt fem år av livet mitt, sukker han i dag.

– Og jeg liker ikke engang nisser.

Håpet er at dokumentarfilmen skal bli ferdig til neste jul. Men på nåværende tidspunkt virker det helt usannsynlig, erkjenner regissøren.

Hver gang han tror historien om plastnissen er ferdigskrevet, tar den en ny vending.

– Hva tenker du i dag når du ser på Gollis?

– Det kommer an på hvor jeg er i livet, svarer regissøren.

– Han er et kunstverk, det er umulig å ikke føle noe når du ser på ham. Jeg mener også at han har Mona Lisa-kvaliteter. Uansett hvor du står, følger han deg med øynene.

Sommeren 2022 har Gollis AS og kunstner Rubach fremdeles ikke kommet til enighet om hvem som skal eie nissefamilien.

De blir enige om å møtes. På den ene siden stiller Leif Rubach. På andre siden står Werner Kiil og Ola Giæver fra Gollis AS.

Og av uklare grunner stiller også Lyngen-ordfører Dan Håvard Johnsen opp i møtet. Den tidligere Gollis-hateren er nå på lag med Gollis-eierne.

Det er under dette møtet at partene – i fortrolighet – blir enige om å inngå en taushetsavtale.

Til tross for løftene om fortrolighet snakker alle partene nå fritt om konflikten.

– Jeg var arkitekten bak avtalen, røper Johnsen i dag.

– Vi måtte være litt streng mot han Rubach. Han mente han hadde rettighetene til nissene. Da måtte vi si: «Glem det, dette er det vi som har finansiert. Nissene tilhører Gollis AS.»

VG er kjent med hele innholdet i den hemmelige avtalen og kan i dag avsløre følgende:

Et av de viktigste punktene var at innholdet i avtalen aldri skulle nå offentligheten, men forbli fortrolig partene imellom.

Videre skulle Rubach få 25.000 kroner av de 35.000 kronene han mente han hadde krav på etter arbeidet med nissene. Til gjengjeld måtte han gi fra seg den halvferdige nissefamilien. De skulle fraktes til Lyngen på Gollis AS sin regning.

Det finnes knapt et menneske på denne jord som har fått se Gollis halvferdige familie. Men VG blir lovet en eksklusiv titt.

20 kilometer sør for Lyngseidet ligger nabobygda Furuflaten.

Det er desember i år. Snøen laver ned. Idet vi tar til venstre, kommer et industriområde til syne.

Fremme ved parkeringsplassen treffer billyktene konturene av flere store skulpturer. De ligger under et skalltak og noen har gjort et halvhjertet forsøk på å pakke dem inn i presenning som skal beskytte mot vær og vind.

– Her står de. Horungene, sier Ola Giæver og flirer rått.

Også Dan Håvard Johnsen er med for å kikke på nissene. Dette er første gang eks-ordføreren får se Gollis’ familie i levende live.

Han titter på Gollis’ sønn:

– Det er litt urettferdig å felle dom over dem nå, når de står uferdig i en plasthall, sier Johnsen.

– De er passelig bedrukken, rød nese og blank i auan, mener Giæver.

Hva skjer med nissefamilien nå? Blir de stående på lageret til evig tid?

Giæver trekker på det:

– Nei, kanskje vi får oss en ny kasse juleøl og setter i gang igjen. Ting ser gjerne jævlig ut før de blir bra.

Og Gollis? Hva tenker egentlig hovedpersonen selv om sin konfliktfylte fortid og usikre fremtid?

– Han Gollis er skuffet og lei seg. Jeg skjønner hvorfor. Jeg har fått kjeft av ham, og det er helt rett, sier nissehvisker Werner Kiil.

I hans samtaler med plastnissen fremstår én ting som krystallklart:

Gollis er ikke fornøyd.

– Det er jul. Han skulle delt ut gaver. Isteden står han der. Gjemt i skogen.