Det er fortsatt symfonisk og profesjonelt gjennomført, og det er selvfølgelig greit. At det samtidig er blitt forutsigbart til det kjedsommelige er ikke greit! Om det skyldes press fra plateselskap eller bare tilfredshet med å selge bøttevis av plater vites ikke, men Dimmu Borgirs ?Abrahadabra? er i det hele et vitnesbyrd på at svært lite, om ikke noe som har forandret seg siden "Puritanical Euphoric Misanthropia" fra 2001. "In Sorte Diaboli" fra 2008 var riktignok en frisk utånding, som i noe mindre grad blandet Mozart med Lucifer, men nå har virkelig sjelesårene over forfeilede fiolintimer gjort seg gjeldende hos Shagrath og gjengen. Det fremstår i alt mer som filmmusikk enn metal, og altfor ofte drukner de beste skallebank-riffene i obo-bråk og kornett-krøll, noe som er trist, ettersom det ligger et ufullendt potensial i mye av låtmaterialet. Med unntak av de hederlige unntakene "Born Treacherous", "Rituals" og "Gateways", blir låtene til tross for sine grandiose arrangement, farlig anonyme. Nei gutter, send orkesteret på dør!
