– Astrid stiller opp på dugnader for barn i fotballen, uansett om de spiller for Kroken, Ulfstind eller Stakkevollan. Hun er natteravn, har hatt ansvar for skihytta i masse år, sitter i styret til borettslaget, er leder for Velforeninga, hun oppsøker ensomme eldre, hjelper dem og drar dem med på ulike tilstelninger. Og alt er på frivillig basis, sier Henning Norbakken.

I jula vil iTromsø dele ut julestjerner til noen som fortjener å få en oppmerksomhet. Og Henning mener at Astrid Johansen i det minste fortjener en julestjerne for alt hun gjør og er.

Han kjenner henne gjennom borettslaget i Utsikten, hvor de jobbet sammen i mange år, han som daglig leder, hun som styreleder. For noen år siden flyttet han til Kroken, men de har fortsatt ukentlig kontakt.

– Vi har mange ganger lurt på hvor hun finner energien og tida til å gjøre alt som hun gjør. Hun er tilgjengelig klokka fem på morgenen og klokka 24 på kvelden. Det går ikke an å rose henne nok, for å si det sånn, sier Norheim.

iTromsø møter Astrid Johansen (76) hjemme hos henne på Utsikten. Hun ringte Henning med en gang hun hørte at hun var nominert, tenkte det måtte være han. Men han ville ikke fortelle henne noe om hvorfor, han er merkelig sånn, sier Astrid. iTromsø leser opp hva Henning har sagt.

– Gu’, kor han har skrøtte, sier Astrid og ler hjertelig.

– Stemmer det ikke?

– Jo da, det stemmer jo, men jeg liker ikke å skryte av meg selv. Det med dugnader, er vel bundet med at Velforeninga og driften av Skihytta. Og at jeg måkker sne for folk og besøker dem, er jo fordi jeg kjenner dem, det er jo ikke noe å skrive om dét, sier Astrid.

– Jeg fikk aldri barn, men jeg er «mommo» likevel

Inne i stua hennes er det pynta til jul med nisser og stjerner. Astrid forteller at hun er langt fra ferdig.

– Det er ikke jul her før nissene kommer opp. Jeg har eske på eske med nisser som skal fylle leiligheta. Jeg har så vidt begynt, sier hun og ler.

På hylla bak henne står det bilder av barn, og borti kroken er det en tegning av en hund.

– Jeg fikk aldri barn, men jeg er «mommo» likevel. Det var en unge som hadde plass i livet til en «mommo» til, og det ville jeg gjerne være. Det er kjempekoselig. Og den hunden der borte, se så fin han er. Den passer jeg hver dag eieren er på jobb. Vi har det skikkelig fint sammen, sier Astrid.

Man kan jo undre seg om hvordan hun får tid til alt, all denne frivillige jobbinga og hundepass, pluss at hun er kasserer for Fagforbundet.

– Jeg er jo pensjonist, så tid har jeg. Og dette med å være frivillig er noe jeg har drevet med hele livet. Det tok jeg med meg hjemmefra.

– Det er mye stoff i gatene

Astrid vokste opp i Parkgata, der hvor Bymisjonen står nå. Hun har jobbet i Boligkontoret i 44 år, og har vært natteravn i Tromsø siden det startet i 1994, så altså snart 29 år. Hun er leder der nå.

– Hvorfor natteravnene?

– Jeg har alltid brydd meg om barn og ungdom, om det å være et medmenneske, egentlig. Ungdommene blir så glade når de ser oss i de gule jakkene. Jeg har aldri fått så mange klemmer som når jeg går natteravn, sier Astrid og smiler.

– Men det er mye stoff i gatene, det var det ikke da jeg var ung. Det er viktig å følge med, for det er lett å rekruttere ungdom, lokke dem til å prøve stoff. Jeg savner flere foreldre som vil gå natteravn, være i byen samtidig som ungdommen er der, sier hun.

Hun kjenner godt til de stoffavhengige i Tromsø fra da hun arbeidet på Boligkontoret. Hun er det motsatte av redd dem.

– De er mine verger. En gang noen forsøkte å rappe veska mi, hoppet de fram og ropte «henne rører du ikke». Så de passer på meg, sier Astrid.

– Hva gjør dere når dere finner eller møter ungdom som er rusa?

– Da prøver vi å hjelpe så godt vi kan og så anbefaler vi dem om å komme seg hjem. Vi kjører ingen hjem, det har vi ikke mulighet til, men vi ringer til mamma eller pappa og ber dem komme og hente dem.

– Jeg så i øynene hans at han var sint

Astrid forteller at foreldrene reagerer veldig ulikt når de ringer. Noen blir lei seg, andre opprørt, noen er rolige, andre er ikke fullt så rolige.

– Det var en gang jeg og en venninne var ute og kjørte natt til 1. mai, det var før jeg ble natteravn. Ved Posthustrappa så vi en 15 år gammel jente ligger der helt daudrukken. En venninne kom løpende, og sa at hun kunne overnatte hos henne, og vi kjørte dem hjem. Jeg husker at hun var tung som en potetsekk, hun klarte jo ikke gå, sier Astrid.

Men hjemme hos venninna hadde mor og far kranglet, og mor lå på gjesterommet, så Astrid og venninna kjørte 15-åringen hjem til sine egne foreldre.

– Den faren der skuffa meg veldig. For det første måtte jeg rygge inn til kjellerinngangen fordi han ikke ville at naboen skulle se henne. Og mora sto i gangen og gråt. Jeg så i øynene hans at han var sint, og jeg var overbevist om at han ville smelle til jentungen. Så jeg ga ham streng beskjed: du slår henne ikke. I morgen snakker du med henne, men nå skal hun sove.

– Jeg vet at det er viktig at vi er der ute

Gatene i Tromsø har forandret seg siden Astrid begynte som natteravn i 1994. Det var mer bråk før, forteller hun.

– Det er en fornøyelse å gå i gatene nå. De unge har en helt annen holdning til oss. De vet at vi er der for å hjelpe.

Og for seks uker siden ble natteravnene virkelig hjelpsomme da de hjalp en mann som hang etter armene ved kaia.

– En gjeng natteravner kom gående ved kaia og nærmet seg Skarven da en av de syns han hørte en lyd, noen som ba om hjelp. De andre hørte det ikke, men da han hørte det igjen litt senere, så de en mann henge etter armene. Det kunne endt tragisk det der, sier Astrid og fortsetter:

– Vi har en turnus der vi skal gå hver sjette uke, men når vi mangler folk, stiller jeg opp som ekstravakt. Det er fordi jeg vet at det er viktig at vi er der ute, at vi er i gatene.