– Det er trangt, det er mørkt, og det er kronglete. Trafikken er tett av busser og drosjer, fotgjengere med og uten refleks, unger som sykler på barns vis, og voksne som kjører bil på samme måte. Det er ingen tvil om at det er behov for fortauet som kommunen bygger langs Dramsvegen, skrev «Tromsø»-reporter Tore Svarverud 8. november 1989.

Ferdig til 1999

Selv om behovet var reelt nok, var det verre med effektiviteten. Etter at arbeidet satte i gang i 1986 og etter å ha brukt to millioner kroner, kunne man vise til 500 meter fortau.

Totalt skulle det legges 2.150 meter fortau fra Øvre Breivang til Mackbratta, så i 1989 manglet man «bare» 1.650 meter, og midler.

– Årets bevilgning var på 800.000 kroner, og arbeidet skal fortsette. Hele veien rustes opp og får seks meter kjørebane pluss to og en halv meter fortau. Men utsiktene til å få større årlige bevilgninger virker små, sa Aslak Danielsen, ingeniør og prosjektleder i Tromsø kommune, til «Tromsø».

Han anslo, forhåpentlig spøkefullt, at de kanskje ville være ferdig innen 1999...

Historien gjentar seg

Så historien gjentar seg. På 1800-tallet rakk ikke Tromsø kommunes skattemidler til mye, og etter at det mest nødvendigste var dekket var det enda mindre igjen til alt det andre, som veibygging.

Derfor var det Tromsø bys vel som sørget for at den 4,1 kilometer lange Dramsvegen kom i stand i 1878, og som kjent skjedde det med midler fra Tromsø Samlag for Brændevinshandels overskudd fra brennevinssalg. Dramsvegen er bokstavelig talt Dramsvegen.

LES OGSÅ: Mirakelet ved Tromsøbrua (for abonnenter)

Tilbake til 1989 hvor Danielsen klødde seg i håret over alt arbeidet som gjensto. Hovedgrunnen til at ting i dette tilfellet tok tid, var alle inngrepene i privateiendommer langs veien. Ikke bare måtte det hentes grunnerverv fra hver enkelt, men på grunn av det bratte terrenget måtte man legge om vann- og avløpsledninger, sluk og stikkledninger, bygge nye adkomstveier og ikke minst kostbare forstøtningsmurer.

Bratte bakker

Hensynet til private interesser er da også den historiske grunnen til at man langs Dramsvegen finner noen av byens bratteste bakker. Søren Zachariassens gate, Sommerfeldts gate, Kræmervegen og Grøholtvegen ble nemlig oppført langs eiendomsgrensene, uten hensyn til at bakkene som oppsto. Både Thyholdtvegen og Storskogvegen (Bendiksenbakken) følger landskapet på en mer naturlig måte, men må vel likevel sies å ikke være helt problemfri.

LES OGSÅ: Videovoldens verste fiende (for abonnenter)

Ferdig

I dag vet vi at Aslak Danielsen og Tromsø kommune faktisk ble ferdig med fortausfeltene langs Dramsvegen (kanskje til og med før 1999), og for min egen del føler jeg takknemlighet for det nesten hver eneste dag.