Trebarnsmoren er opprinnelig fra Storfjord, men bor med yngstesønnen i Eidkjosen. Hun mistet begge sine foreldre for flere år siden og har ingen søsken – helt til hun fikk vite at hun skulle ha en ukjent storebror.
– Jeg har egentlig visst om det siden jeg var liten, men det var en sånn ting som aldri ble snakket om. Men før pappa døde hadde han og jeg en samtale om det, og han fortalte at han ønsket han hadde funnet sønnen sin, forteller Johansen til iTromsø.
Fikk endelig svar
Ifølge Johansen ble den eldre broren adoptert bort like etter fødselen. For åtte år siden startet hun den omfattende jakten på sin ukjente halvbror. I tiden før sosiale medier søkte hun blant annet i kirkebøker. I 2013 gikk hun ut med en etterlysning på Facebook som fikk enorm respons, men ingen svar. Derfor var lykken stor da hun fikk endelig gode nyheter i denne uken.
– Tirsdag formiddag fikk jeg det bekreftet. Han hadde endelig fått ut opplysninger rundt sin adopsjon og ringte straks for å fortelle meg det, forteller en svært glad Johansen.
Lite informasjon
Den eneste informasjonen hun har hatt i jakten, er navnet på deres felles far, brorens mor, hans fødselsdato og noe usikker informasjon om hvor han skal ha blitt adoptert bort. I løpet av årene har flere forsøkt å hjelpe, men det store gjennombruddet kom ikke før en kvinne slo på tråden til Johansen for en måneds tid siden.
– Hun ringte meg og spurte om hun fikk hjelpe meg å lete. Hun hadde lest om min historie i en avisartikkel, og jeg sa selvsagt klart ja. Likevel hadde jeg ikke store forhåpninger, siden flere har ringt meg opp igjennom årene.
Ringte plutselig
Få dager etter telefonen fra kvinnen, ringte en mann.
– Det ringte en mann som presenterte seg som Øyvind Andreassen og som sa at jeg muligens kunne være søsteren hans. Han ville gjerne finne ut av det, og han virket kjempeglad. Det tar tid å få ut opplysningene sine når man er adoptert, men han fikk altså bekreftet det i går, forteller Johansen åpenhjertig.
Den ukjente halvbroren, Øyvind Andreassen, ble adoptert fra Nordreisa, har vokst opp i Narvik og bor nå i Brønnøy kommune.
– Han har visst at han har vært adoptert, men han har ikke lett. Vi har snakket i timevis på telefonen og har avtalt å møtes så snart vi får det til. Jeg er så glad for at han ønsker å ha kontakt, det er jo ikke noe man kan ta for gitt.
Tante og lillesøster
Johansen har selv tre sønner, som har fulgt henne i prosessen med å finne hennes bror.
– De ble selvfølgelig kjempeglad og synes det er veldig spesielt å plutselig ha en onkel. Broren min har også tre barn, så nå er jeg plutselig både tante og lillesøster! Det er kjempeartig.
Hun har delt de gode nyhetene på Facebook og har fått enorm respons.
– Jeg har vanskelig for å sette ord på hva jeg føler. Det er så stort og nesten uvirkelig. Jeg har ikke klart å lande helt ennå, egentlig. Det er kjempeartig med all responsen, og det er så fint å se hvor mange som har engasjert seg og som bryr seg.
Johansen håper hun i løpet av få uker skal få møtt broren sin for aller første gang.
– Vi kommer nok til å holde veldig nær kontakt.
Begynte å gråte
Camilla Johansens halvbror, Øyvind Andreassen (50), synes det hele er nesten uvirkelig.
– Jeg hadde en så god oppvekst med foreldrene som jeg har og kunne ikke fått noe bedre. Så dette med adopsjonen har ikke betydd så mye for meg, for inntil en måneds tid siden da jeg ble kontaktet. Det tente noe i meg, og det betød plutselig mer enn jeg hadde trodd. Det er veldig sjelden jeg gråter, men da vi snakket på telefonen i går, skrudde krana seg på. Det var helt sprøtt hvor god kontakt vi umiddelbart fikk, forteller han åpenhjertig.
Den en måned lange ventetiden på bekreftelsen har vært nærmest uutholdelig.
– Jeg har vært veldig spent, og jeg har tenkt så utrolig mye på det. Det har vært lange dager å vente, og jeg visste jo ikke noe mye, jeg heller. Jeg visste ikke om de var folk som var interessert i å ha kontakt med meg, sier Andreassen som også har fem biologiske halvsøsken på morssiden.
Kommer på besøk
Nå har han brukt tiden på å fortelle de gode nyhetene til sin familie.
– Jeg har nettopp pratet med foreldrene mine. De har vært veldig spente og ble også veldig glade.
Andreassen synes det er både fint og litt uvirkelig at halvsøsteren i Tromsø har brukt så mange år på å lete etter han.
– Jeg er faktisk ikke på noen sosiale medier i det hele tatt. Det er jo egentlig litt morsomt, for hun damen i Tønsberg som koblet oss sammen, brukte ni telefoner på å finne meg. Jeg har selvsagt ringt og takket henne, sier han, og legger til at han håper å få reist på besøk til Tromsø i løpet av noen uker.