Mandag skrev iTromsø at Eirik Junge Eliassen trer av redaktørstillingen i Gatemagasinet Virkelig etter seks år i førersetet. Erstatteren hentet Eliassen selv inn i Virkelig-systemet for tre år siden.
– Eirik Junge Eliassen hentet meg inn i januar 2012 som kulturskribent. Etter hvert begynte jeg å interessere meg mer og mer i organisasjonen, arbeidet og gjestene våre. I tillegg er jeg streng på språk- og grammatikk, så jeg lærte meg å redigere tekster veldig fort. Deretter har det bare ballet på seg, sier den ferske redaktøren, Alf Sigurd Krogseth.
– Måtte du tenke litt for deg selv før du sa ja til jobben?
– Faktisk ikke. Jeg ble ganske stolt over å bli tilbudt den stillingen. Det er jo et ansvar, men jeg føler at med de fantastiske medarbeiderne som er her, ikke minst Mette-Marith Aspmo og Trine-Lise Halmøy Lockertsen, så kommer dette til å gå kjempefint.
LES KOMMENTAREN: "Virkelig en stor bragd"
Kunne vært ufør
Det kunne sett veldig annerledes ut for Krogseth.
– Jeg gikk på en mental smell i 2008–2009 som lammet meg totalt, og jeg gikk tre år i terapi. Jeg begynte da å lure på om jeg skulle bli uføretrygdet. Så var Eirik på Kulturhuset og dekket konserten «Når de døde våkner» i 2012 da jeg spilte bass i Norgez Bank. Dagen etterpå fikk jeg en mail fra ham, og jeg tenkte «jeg har ingenting å tape». Og her sitter jeg nå. Det er tilfeldighetene som råder.
– Hvor hadde du vært i dag om Eirik ikke hadde hentet deg?
– Det er veldig vanskelig å si. Det er ikke utenkelig at jeg hadde vært uføretrygdet. Kanskje jeg hadde vært der ute, sier han og peker mot stedet hvor Virkelig-selgerne holder til.
Trives på jobb
Synet på russyke har endret seg for Krogseth etter årene i Virkelig.
– Alle som jobber her har bagasje, og det er en veldig fin erfaring å ha med hvis man tenker på gjestene våre. De er akkurat som oss, bare at de gikk feil vei. Jeg hadde store fordommer da jeg kom hit. Jeg så ikke på russyke som mennesker, men det gjør jeg nå.
– I dag er det et stigma å være psykisk syk. Du blir sett på som svak, men for meg er det å innse at man trenger hjelp en styrke. Jeg skulle ønske at flere var åpne om det. Da får man den følelsen om at man ikke er alene. Det er veldig viktig i dagens samfunn hvor alt skal være så perfekt.
– Er det enklere for deg å jobbe med folk med bagasje siden du har bagasje selv?
– Ikke nødvendigvis. Jeg har vært i mange andre jobber i livet mitt. Det har noe å gjøre med dette stedet. Med tanke på de vi møter, hvis man har litt erfaringer, så er det lettere å møte dem og forstå hva de prater om. Jeg ser på det som en styrke å ha vært gjennom dette. Hvis jeg tenker tilbake, så ville jeg ikke ha vært foruten den erfaringen det har gitt meg. For det har gjort meg til den personen jeg er i dag.
– Men du trives?
– Jeg trives veldig godt, mest fordi ingen dager er like. Det er mye galskap der ute og vi har utviklet en svart form for humor og det må vi ha for å overleve. Veldig mange tror at hvis du er russyk så er du en idiot. Noen av de skarpeste hjernene jeg har møtt, har jeg møtt nettopp her.
– På en skala fra én til ti: Hvor bra er det å jobbe i Virkelig?
– Jeg vil gi den en tier. Akkurat nå vil jeg ikke være noen andre plasser. Jeg vet ikke hva du skulle ha tilbudt meg for at jeg skal slutte her.
Det må kunne kalles oppsiktsvekkende å gå fra nyansatt journalist til redaktør på tre år?
– Hvis noen hadde sagt til meg i 2012 at jeg skulle bli redaktør om tre år, så hadde jeg fått meg selv innlagt. Det har gått veldig fort, og det er fordi at jeg startet som skribent. Jeg lærte så litt om nett, ble kjent med folk som var innom, og Eirik begynte å bruke meg som redaksjonsleder. Jeg fikk oppgaver som å redigere stoff samtidig som at jeg skrev selv. Over tid så Eirik at jeg kan dette. Han har sett noe i meg fra dag én.
