Selv var jeg ikke fullstendig klar på hva man kunne gjøre med produktene ishavsfarerne førte til byen. Svaret fikk jeg i boka «Ishavsfarerne 1859-1909» av Kjell-G. Kjær.
LES OGSÅ: Første tromsøværing på Everest (for abonnenter)
For eksempel ble tran fra spekket til sel og hval brukt til å bløte opp fibrene i den tropiske juteplanten. Disse fibrene kunne brukes til klær hvis de ble blandet sammen med ull, men var også grunnlaget for seil- og presenningsproduksjon. 70 prosent av seltranen ble derfor eksportert til Dundee i Skottland som var Europas jutehovedstad fra 1832 til 1998.
Forhindret råte
Seltranen kunne også brukes til produksjon av semsket skinn, mens biproduktet av denne prosessen, en klebrig masse kalt degras, ble brukt til impregnering av oljeklær. Til impregnering kunne man også bruke en blanding av seltran og tjære slik tromsøfirmaet P.A. Næsvold gjorde. Seltranen ble også brukt til skipsmaling for å forhindre pæleorm og råte.
Sigmund ble kåret til Årets Mann i Troms
Den fineste seltranen, seloljen, ble imidlertid brukt til stekefett.
Kanonproduksjon
Skinnet på hvithvalen ble brukt i produksjon av drivreimer. Man kunne også bruke huden av hvalross, men den gikk først og fremst til dekk til vognhjul, skipspumper og rekyldempere på kanoner. Fra 1890 gikk prisen på hvalrosskinn opp på grunn av etterspørselen fra sykkelindustrien som brukte den til sykkeldekk. Hvalrosstenner ble blant annet brukt til gebiss, spillbrikker og knivskaft. Skrottene av slaktede hvaler ble fra 1870 malt opp til gjødsel.
Byrunden fant kontrabassen
Skinnene ishavsfarerne tok med seg hjem dannet også grunnlaget for byens garverier som solgte skinn og lær til både bedrifter, husholdninger og militære formål som salingstutstyr for hester.
«En dyrebar ting»
Roald Amundsen kommenterte at «En damefigur er en dyrebar ting» med henvisning til at hvalbardene (hornplater i overkjeven) gikk til produksjon av korsetter. De ble også brukt som spiler i paraplyer og parasoller.
Skinnet fra storkobben ble brukt til møbeltrekk, togkupeer, klær og fottøy.
Leveren fra håkjerring ble kokt til tran og brukt til produksjon av nitroglyserin, mens skinnet ble brukt til å slipe og polere både tre og metaller.
Tromsøs Dardaneller
Fra spekket av nebbhvalen ble det utvunnet en lukt- og smaksfri olje som ble brukt til produksjon av hudkremer og bartevoks. Den ble også foretrukket som olje i fyrlykter og til hjemmebruk da den ga godt lys og etterlot seg lite sot.
Ishavsfangsten var i sin tid landets tredje største eksportgruppe, etter fiskeri og gruvedrift.
«Ishavsfarerne 1859-1909» er i bokhandelen nå og Kjell-G. Kjær gir et innblikk i en utdødd næring og med sine mange overraskelser er den også fornøyelig lesning. I dag klokken 18 presenterer forfatteren boka si på Tromsø bibliotek.