Hver dag får 90 mennesker en kreftdiagnose i Norge. 63 overlever. 21 får senskader. Isabell Bjørkli Larsen (45) var en av dem som både overlevde og fikk senskader som følge av behandlingen.
iTromsø møter henne i familiens hjem på Sorgenfri. På stuebordet står kaffe og muffins. I sofaen sitter hun med et stort smil om munnen.
– I dag er en god dag. Det er ikke alle dagene som er det, sier hun.
I februar 2015 kom beskjeden ingen ønsker å få. "Du har tykktarmskreft," sa legen.
Det var oppdaget en stor svulst og to mindre under utvikling i tarmen.
– Jeg kjente det gikk kaldt nedover ryggen på meg, minnes Larsen.
To uker etter operasjonen, hvor legene fjernet hele tykktarmen, ble det oppdaget at også lymfeknuter i området var infisert.
Les også: Frp-Anni endelig kreftfri: - Å snakke om den psykiske biten har vært det vanskeligste
Kraftig cellegiftbehandling
I april samme året begynte cellegiftbehandlingen. I seks måneder måtte hun annenhver uke innom sykehuset tre ganger i uken. Mandagen tok de blodprøver, tirsdagen fikk hun en dobbel cellegiftkur og onsdagen en enkel.
– Etter hvert måtte jeg bytte cellegift da kroppen min rett og slett ikke tålte mer. Jeg måtte hoppe over de to siste kurene, ettersom jeg fikk alvorlige nerveskader i hendene og beina av den nye behandlingen. Legene anså det ikke som forsvarlig å fortsette.
Da Larsen i oktober 2015 endelig ble erklært kreftfri, var det en befrielse.
– Jeg var i lykkerus da det var over. Jeg trodde at kreftfri betydde frisk og brydde meg ikke om nerveskadene i beina og hendene, og magen som ikke var som før. Jeg regnet med at det ville gå over etter hvert.
Kroppen sa stopp
Larsen kastet seg ut i livet og jobben igjen. Hun skulle ha livet tilbake som det var.
– Før jeg fikk kreftdiagnosen hadde jeg alltid hatt utømmelig med energi. Jeg var alltid på farten; jeg hadde overskudd til skole og utdanning, jobben, familien, trening – og ikke minst det sosiale. Jeg tenkte at livet ville bli det samme igjen, forteller firebarnsmoren.
I starten gikk det bra, men etter hvert merket hun at ettermiddagene, helgene og feriene ikke var lange nok.
– Enkelte dager etter jobb ble jeg bare sittende i bilen utenfor hjemmet vårt. Jeg klarte ikke å komme meg inn for egen maskin, men trengte hjelp til det.
Hun fikk etter hvert periodiske problemer med synet, brå anfall av energitomhet, vondt i beina og dårlig balanse grunnet nerveskadene. I tillegg kom magesmerter og et stadig økende søvnbehov.
– Det er skremmende å være så tom at jeg ikke kommer meg inn fra bilen, eller ikke klarer å ta av meg sko eller jakke før jeg ramlet i seng. Jeg har dårlig arbeidsminne, glemmer ord og sliter med konsentrasjonen. Og jeg må alltid vite hvor nærmeste toalett er.
Lenge trodde hun dette var midlertidige plager som ville gå over av seg selv, men til slutt sa kroppen stopp og da var det tomt. Det skjedde i september i fjor.
Les også: Han ble feilbehandlet etter kreftoperasjon: Roger (63) er fanget i sitt eget hjem
Utmattelsessykdom
Larsen fikk diagnosen fatigue, et utmattelsessyndrom ofte knyttet til kreft- og kreftbehandling. Mellom 10 og 35 prosent av alle kreftoverlevere opplever det.
– Jeg har nå måttet ta innover meg at ting tar tid og at jeg kanskje aldri blir den samme. Jeg har gode dager der ting er tilnærmet som før, mens andre dager orker jeg ingenting.
Larsen beskriver erkjennelsen som en sorgprosess.
– Det har vært veldig tøft, da jeg hele tiden har kjempet mot det og nektet å akseptere at jeg må begrense meg nå. Jeg har kanskje vært min egen verste fiende, sier hun.
Utmattelsessykdommen skiller ikke mellom morsomme ting og plikter; jobb, sosialt, familie, trening – alt er med på å tappe det samme batteriet, ifølge Larsen.
– Jeg har blitt flinkere til ikke å tenke så langsiktig, men heller ta dagene litt som de kommer. Likevel får jeg ennå kjempedårlig samvittighet overfor jobb, og ikke minst mine nærmeste og vennene mine når jeg igjen må avlyse avtaler. Jeg jobber ennå med å knekke koden for å bygge overskudd.
Hverdagslykke
– Vi lever i et veldig raskt samfunn i dag. Hvordan har du opplevd det å være nødt til å bremse ned?
– I starten føltes det som å stå på perrongen og se på at toget kjørte fra meg, men nå tenker jeg at det alltids kommer et nytt tog. I verste fall kan jeg jo bare hive meg i bilen og kjøre etter i mitt eget tempo, svarer hun, og legger til at hun har en rask bil.
Selv om de siste tre årene har vært til dels tunge, har det også vært mange fine øyeblikk.
– Jeg har nok endret meg litt som person. Jeg har blitt mer bevisst på hverdagslykken midt oppi sykdommen og senskadene. Det å ligge i sofaen sammen med mannen min og se en film, å gå seg en tur ute og få den stillheten og roen, å kjenne ei lita hånd i min egen når jeg leier den minste til skolen, sier hun og fortsetter:
– Det er alle disse små, fine øyeblikkene som gjør livet verdt å leve. Før tok man dem kanskje for gitt, la ikke merke til dem eller hadde ikke tid til å sette pris på dem.
Selv om livet etter kreften har vært utfordrende for Larsen, ser hun med håp på fremtiden.
– Jeg tenker at mange av tingene som begrenser meg i hverdagen er midlertidig, men innser at jeg kan gjøre lite med tiden det tar å bli bedre. Jeg har stor tro på at jeg kan oppnå en langt høyere kapasitet enn jeg har i dag, og legene mener det samme.