Adrian Jacobsen (1853–1947) var ett av 11 barn på væreiergården på Risøy utenfor Tromsø. Han tok nautikkstudier i Tromsø og ble skipper på farens fartøy da han var 16 år gammel. Jacobsen ble en god seiler og sjømann. Under en reise til Hamburg i Tyskland møtte han dyrehandleren Carl Hagenbeck, som introduserte ham for begrepet «Völkerschauen», eller antropologisk-zoologisk utstillinger.

Hagenbeck eide dyreparken Tierpark Hagenbeck, hvor han blant annet drev med levende utstillinger av «eksotiske» mennesker og urfolk, blant annet samer fra Troms og Finnmark og urbefolkning fra nordvestkysten av Amerika. Formålet med utstillingene var å vise samholdet mellom dyr og mennesker i de ulike kulturene.

– Det startet med at Hagenbeck ønsket å stille ut reinsdyr i Tyskland, men han fant etter hvert ut at han også måtte ha med menneskene som faktisk brukte dyrene, forteller forsker Cathrine Baglo ved Tromsø Museum.

En annen tid

Interessen for andre kulturer og levesett delte Jacobsen med dyrehandleren i Hamburg. Han begynte å jobbe for Hagenbeck som agent, hvor jobben hans var å reise verden rundt for å samle folk, dyr og gjenstander som skulle vises fram i dyreparker, fornøyelsesparker og på sirkus. Ett av hans første oppdrag, i 1877, brakte ham til Grønnland. Da han noen år senere reiste tilbake dit, flokket folk seg omkring ham for å la seg rekruttere.

– De så hvor bra det hadde gått med folkene han engasjerte i 1877. En av dem, Johann Hendrik Jensen, eller Kujagi, ble bare omtalt som «baronen» på grunn av pengene han hadde lagt seg opp gjennom utstillingsoppholdet i Europa. Ettertiden har nok lagt mer betydning i disse utstillingene, i alle fall Hagenbeck sine, enn det egentlig var grunnlag for. Særlig det forhold at utstillingene fant sted i dyrehager og at dyr og mennesker ble vist fram sammen. Utstillingene var langt mer positivt ansett enn det vi tenker om dem i dag, også sett fra utstillingsdeltakernes side, forklarer Baglo.

Egen utstilling

Siden 2014 har museumsforskeren, som spesialiserer seg inn kulturvitenskap, jobbet med å lage en utstilling dedikert til Jacobsens liv og etnografiske samlervirksomhet. Utstillingen åpnet onsdag i forrige uke.

– Den tar for seg Jacobsens etnografiske virksomhet og kaster nytt lys over møtet mellom samler og innsamlet. Takket være Jacobsens inngående beskrivelser trer det etnografiske møtet fram i all sin kompleksitet og ufullkommenhet. I beskrivelsene inngår fortellinger om utnyttelse og tilegnelse, men også om samarbeid og sammenfallende interesser. Samtidig får vi innblikk i Jacobsens egen karriere og livsløp. Underliggende spørsmål er hvorfor han ble glemt og hvordan hans faglige skjebne speiler grunnleggende endringer i forståelsen av kultur og vitenskap pi overgangen mellom det 19. og det 20. århundre, forteller hun.

Hele sitt voksne liv bodde Jacobsen i Tyskland. Der møtte han sin kone Hedvig, som han giftet seg med og sammen fikk de fire barn. I sine eldre dager tok Jacobsen turen hjem til Norge og Risøya, hvor han døde i 1947. Allikevel ble Jacobsen gravlagt i Tyskland