Kristin Røymo, ordfører
– På ferie har uventa ting en tendens til å skje, som den gangen sikkerhetsvakten spionerte gjennom vinduet mitt på Sri Lanka.
Jeg befant meg i tropene, stedet var nærmest et veikryss i jungelen. Det var kun meg og sikkerhetsvakten der om natta. Huset var bare én etasje med en balkong på bakkeplan utenfor rommet mitt. Det var ikke hele vinduer der, bare sprosser, så det kom inn luft. Første natta sov jeg, og merket ikke at han så gjennom vinduet. Jeg reagerte på noe lys, men sov bare videre. Men den andre natta satt jeg våken i sengen og leste i en bok før jeg skulle sove. Jeg skvatt fordi jeg hørte en lyd utenfor, og ser mot balkongen min. Der har sikkerhetsvakten stukket en pinne gjennom vinduet mitt som han brukte til å skyve gardina til siden. Også hadde han en kikkert med lys på. Det tok under et sekund før jeg skjønte hva som foregikk. Jeg ble så redd og forbanna på samme tid. Jeg hoppet ut av senga, og lagde en lyd jeg ikke visste jeg har kapasitet til å lage. Det var et høyt rop. Sikkerhetsvakta ble livredd. Han hoppet over balkonggelenderet, og la på sprang over gårdsplassen naken på overkroppen og med sarongen flagrende. Men uten denne sikkerhetsvakta var jeg jo der helt alene. Bare meg og omtrent 50 frosker på badet. Neste morgen kom resepsjonisten og det ble full rapport og masse oppstyr. Sjefen, som egentlig jobbet 40 mil unna, kom dit, og endte opp med å være på gjestehuset så lenge jeg var der. Sikkerhetsvakta dukket aldri opp igjen så vidt jeg vet.
Kristian Andresen, kjent fra «Yttersia»
– Jeg skulle stå på vannski ved Sommarøya. Jeg hadde fått på meg vannskiene og lå klar, da båten ga full gass så jeg tryna og fikk tauet rundt foten.
Jeg kjente det gjorde veldig vondt, men peisa på videre. Etter en stund kom jeg meg opp på vannskiene og sto rundt Sommarøya. Da jeg skulle om bord i båten klarte jeg nesten ikke å gå på foten. Jeg dro nå på jobb dagen etter, men kom meg jo ikke inn og ut av gravemaskinen. Så i lunsjen dro jeg til legen, og det viste seg at det var brudd. Senere på sommeren skulle jeg til Tyrkia. Jeg måtte dra med krykker, gips og hele skitten. Det var djevelsk varmt der, opp i 47 grader. Vi dro til stranda, og jeg la fra meg krykkene og tok noen kalde pils. Da vi skulle videre hadde krykkene blitt så varme at de bøyde seg. Jeg måtte bli båret inn i ei drosje for å komme meg på hotellet. Betjeningen der lovet å ordne mat til oss siden jeg ikke kom meg noen plass. Da kom det en fyr på moped, med kebab som jeg spiste. Jeg ble jo sprekksyk og liggende på hotellet halve ferien. Aldri spis kebab fra en moped!
Finn Arve Sørbøe, skuespiller
– For nesten 20 år siden skulle jeg og min kjæreste på Midtfynfestivalen i Danmark. Før festivalen overnattet vi en natt på hotell i København.
Jeg våknet av at ryggen hadde slått seg helt vrang og jeg kom meg ikke ut av senga. Klokka var for lengst blitt 12, og hotellet ba oss sjekke ut. Vi forsøkte å forklare at jeg ikke kom meg ut, men det var lite forståelse å få. Så da ble det løpt til apoteket og kjøpt inn tabletter. Jeg ble tungt medisinert og klarte å krype meg ut av senga. Kjæresten min kjøpte en trillekoffert hun plasserte min sekk på, samtidig som hun hadde sin egen sekk på ryggen. På toppen av det hele balanserte hun en søt liten dansk kasse med øl. Hun så ut som en sherpa med all oppakningen. Jeg hadde bare en liten pose i hånda, så folk lurte på hva i all verden det var med han mannen som ikke ville bære. Da vi kom fram til festivalen gikk jeg et stykke bak henne siden det så så rart ut. Det var ingen stor opplevelse å sove i telt med ødelagt rygg, og dagene ble tilbrakt på sykebenken i Røde Kors teltet. Der fikk jeg noen tabletter av det sterke slaget og hørte Toto i det fjerne.
Mimmi Tamba, artist
– Mitt verste ferieminne er fra en tur til Shanghai i år. Da jeg skulle sjekke ut og betale for hotellet, viste det seg at hotellet ikke ville få pengene før en uke senere på grunn av banken.
Det var rare greier. Derfor ville ikke hotellet la meg dra, og jeg måtte bli igjen for å prøve å fikse det. Jeg måtte vente så lenge at jeg ikke rakk flyet mitt hjem, og måtte kjøpe en ny flybillett og sove en ekstra natt på hotellet. Dagen etter dro jeg til flyplassen med drosje. Jeg trodde jeg hadde nok penger i kontanter, men det hadde jeg ikke. Da vi kom fram til flyplassen måtte jeg lete etter en minibank. Ingen snakket noe særlig engelsk, så det tok meg én time å finne en minibank, men den tok ikke mitt kort. Da jeg omsider kom meg tilbake var drosjesjåføren forbanna, og politiet sto og klaget på parkeringen hans. Etter mye om og men fant vi en minibank som tok mitt kort, og jeg fikk betalt sjåføren. Da jeg kom inn på flyplassen oppdaget jeg at flyet mitt var kansellert. Så der sto jeg, rimelig oppgitt. Flyselskapet sa jeg måtte bestille en ny flybillett til neste dag. Derfor måtte jeg finne meg et hotell å overnatte på. Mens jeg søkte på nettet kom en veldig ivrig mann bort og ville tilby meg hotellrom. Jeg takket først nei, men han ga seg ikke. Etter å ha snakket i telefonen med en venn fra Shanghai som sa det var lite kriminalitet, og ufarlig å bli med hotellmannen, takket jeg ja til han. Han ledet meg til en skitten bil og vi kjørte langt til noe som lignet en ghetto. Jeg var redd. Hotellet var ganske kjipt, men de hadde nå en seng der. Jeg inviterte noen venner jeg hadde fått i Shanghai, og de sov over. Neste dag rakk jeg flyet, men på den åtte timer lange turen fikk vi kun servert ett måltid. Det var helt grusomt, og jeg kunne jo ikke kjøpe noe mat fordi jeg ikke hadde mer penger igjen. Da jeg kom hjem til mitt hus sov jeg i mange timer.
Ole Martin Årst, tidligere fotballspiller
– Det må være en tragisk tur til Kalix i Sverige.
Jeg var aldri på bilferie med familien i oppveksten, så i 2005 eller 2006 bestemte jeg og kona oss for å dra på bilferie med barna. Det var ti timer i bil før vi kom fram til bøttekottet vi hadde leid. Det var skittent, støvete og fullt av spindelvev. Feltsenga var større enn rommet som var på størrelse med en gjennomsnittlig nordnorsk utedo. Vi hadde ikke så høye forventninger, men det der var krise. Vi skulle være der i en uke, men dro hjem etter to døgn. Det overrasker meg at vi ble såpass lenge. Heldigvis var ungene så små at de ikke husker noe. Så da var det ti timer hjem igjen med passe sure unger i baksetet. Det er den eneste bilferien vi har hatt, og jeg er egentlig veldig fornøyd med at det ikke ble flere.
Anni Skogmann, politiker
– For noen år siden skulle jeg i et 70-årslag i Spania. Der gikk jeg inn i det jeg i ettertid ser var en dårlig sjappe for å spise middag. Det var dumt, og jeg endte opp med å tilbringe de neste dagene på hotellrommet. Det ble ikke noe 70-årslag, men heldigvis har jeg vært i personens 75-årslag i ettertid. Nå reiser jeg aldri noe sted uten Underberg. Det smaker så stygt at jeg får gåsehud, men det er medisin. Jeg hadde ikke med meg Underberg på turen til Spania, men det har jeg lært av.
Jardar Johansen, skuespiller
– I min spede campingbegynnelse var vi nomader, noe som i utgangspunktet er ganske traumatisk.
På en av feriene i Sverige var vi så dumme at vi kjørte innom Ikea en av de første dagene. Der fikk noen av oss den fantastiske ideen å kjøpe en barneseng med skrivepult. Denne var flatpakka i to pakker som veide henholdsvis 50 og 80 kilo. Den største av dem var like stor som en seng. Den måtte være inne i campingvogna da vi kjørte rundt, siden det var det eneste stedet den fikk plass. Men hver gang vi stoppet og skulle sette opp forteltet måtte vi bære denne 80 kilo tunge flatpakka senga ut av campingvogna og plassere den i forteltet. Den var så stor at den egentlig ikke gikk an å få inn og ut, vi måtte ønske den inn og ut, og snu og vende på den. Den var ganske uhåndterlig. Det måtte gjøres mellom åtte og ti ganger. Jeg holdt på å bli gal. Jeg har aldri hata en flatpakke så mye som den gangen. Men senga kom seg nå hjem. I ettertid har jeg blitt operert for prolaps, men om det er senga sin skyld vites ikke. Etter det året var jeg ferdig med nomadecamping. Nå har vi en fast plass for campingvogna.
Erlend Svardal Bøe, politiker
– Nå er jeg i Firenze, en flott by. Men på mandagen våknet jeg med kraftig pollenallergi, myggstikk og soleksem. Det kunne ikke blitt verre. Jeg er jo ikke så vant med Syden, og er hvit som en bleik fis. Jeg blir fort solbrent og myggen er veldig glad i meg. Jeg telte mellom 50 og 65 myggstikk. Det var helt vanvittig og ser ganske jævlig ut, men jeg skal nok overleve. En gang for mange år siden, da jeg var seks eller syv år gammel, var jeg i Tverrdalen der mors familie er fra. Jeg skulle bade og hadde med meg en sånn flytemadrass jeg lå oppå. Jeg kunne svømme litt og snudde flytemadrassen, men da jeg skulle opp igjen fikk jeg det ikke til. Man er jo ikke så god til å svømme når man er så liten. Heldigvis oppdaget mor det. Jeg husker jeg så henne komme mot meg og hun fikk dratt meg opp av vannet. Hadde det gått noen minutter til hadde jeg nok drukna. Det var skummelt. Etter det har jeg hatt stor respekt for havet.
Therese Charlotte Margrethe Nielsen (TCMN), blogger
– Mitt verste ferieminne må være da jeg og en venninne skulle til Egypt.
Jeg fløy ned til Oslo et par dager før venninnen min, og klarte selvfølgelig å glemme passet hjemme. Heldigvis hadde ikke venninnen min reist enda, så hun dro til leiligheten min. Der var alt i flytteesker, og hun bega seg ut på en febrilsk leiting etter passet, og heldigvis fant hun det. Dagen før vi skulle fly til Egypt ble et russisk fly skutt ned over samme stedet. Nervene for å fly kom tilbake for første gang på lenge. Alt gikk heldigvis fint og vi kom fram. Ferien gikk som planlagt helt til vi skulle reise hjem igjen. Vi bestemte oss selvfølgelig for å dra ut dagen før hjemreisen. Natten ble for lang og vi våknet først klokken 12.00, samme tid som vi måtte dra fra hotellet for å rekke flyet. Vi hadde ikke pakket eller noe. En eller annen gud var i alle fall med oss, for da vi våknet fikk vi vite at flyet var fire timer forsinket. Hadde det ikke vært for det ville vi ikke ha kommet oss hjem. Da vi endelig var tilbake i Norge kom ikke koffertene våre. Det tok omtrent en uke før de dukket opp igjen.
Roar Dons, eiendomsutvikler
– I oppveksten tilbrakte jeg mange ferier i Kragerø. Der jobbet vi mye, og jeg fikk kjørt mye båt. En gang da jeg var 14–15 år gammel og ute med båten var jeg litt uoppmerksom og kom for nær grunna. Påhengsmotoren slo i noe hardt. Jeg hadde gått på et skjær. Det var mange folk på sjøen, og noen fikk slept meg tilbake til land. Det var ganske flaut. Også hadde ikke familien båt resten av ferien, og det var ikke populært. Det har aldri skjedd siden, bank i bordet. Jeg har vært mye på sjøen og seilt siden den gang uten at det har skjedd igjen, så jeg lærte nok noe.
Anne Husebekk, rektor på UiT
– Mannen min og jeg har veldig gode erfaringer fra Børgefjell nasjonalpark ved Mosjøen. For en del år siden skulle vi ta med barna dit for å vise hvor vakkert og flott det er der. Yngstedatteren var bare tre år. Vi skulle plukke multer og fiske. Da vi kom dit bøttet det ned, teltet var oversvømt før vi la oss, og alt og alle var klissvåte. Ungene var sure og vi var nokså lite fornøyde. Men vi måtte sove der. Det bøttet ned gjennom natta. Vi holdt stand og var der i to netter før vi måtte reise hjem. På veien dro vi innom campingen på Fauske og puttet alt av utstyr i tørketromlene der. Vi prøvde å vise et stykke nordnorsk natur uten hell.