I juli 1918 ankom Roald Amundsen Tromsø for å mønstre på polarskuta Maud. Skuta ble sjøsatt i Vollan i Asker 7. juni 1917, og var spesialbygd for Amundsens polarferd med kurs for havet nord for Sibir i perioden 1918–1921.

Målet med ekspedisjonen var å fryse skipet fast i isen og drive med den over Nordpolen slik Fridtjof Nansen hadde forsøkt med polarskuta «Fram». Amundsen drev over Polhavet i 1.000 dager, men hans forsøk lyktes ikke.

Etter tre år fastfrosset i isen utenfor Sibir, la Maud til kai i Seattle, USA i 1921. Året etter gikk hun igjen inn i isen, men klarte altså ikke å drive over Polhavet.

Amundsens kreditorer solgte Maud til Hudson’s Bay Company i Alaska i 1924, og under navnet «Baymaud» seilte hun som forsyningsskip i noen år før hun sank på grunt vann i Cambridge Bay, Canada i 1931.

Maud ble liggende i havet inntil kanadiske myndigheter gikk med på å frigi henne, og i juli 2016 ble vraket hevet og klargjort for hjemreisen. I fjor sommer startet arbeidet med å taue vraket til Norge, og 6. august var skipet tilbake i norsk farvann, 100 år etter at det forlot Vardø på vei østover mot Sibir. I dag markeres hjemkomsten ved at Maud blir slept inn i fjorden ved Vollen i Asken hvor den ble sjøsatt for 101 år siden.

TROMSØYSUNDET I 1918: Polarskuta Maud er blitt hevet fra havbunnen i Cambridge Bay i Canada, og brakt hjem til Norge. Her er polarskuta i Tromsøysundet med Tromsdalstinden i bakgrunnen.

Håndbak og konjakk

På vei fra Kristiania til Polhavet i 1918 stoppet Maud i flere havner langs norskekysten, deriblant i Tromsø. Skuta ble lastet med blant annet fem tonn tørrfisk, ifølge museumsrådgiver Ann Eileen Lennert ved Polarmuseet.

Lennert tar imot iTromsø i museets andre etasje, og studerer konjakktønna sammen med utstillingsobjektets eier, Nils Nilsen (77). Tønna er merket med «Maud» på siden, samt at initialene «AN» for Alfred Nilsen er risset inn på toppen. Alfred var faren til Nils.

– Jeg fant tønna da vi rydda i sjøhuset etter at faren min døde i 1967, forteller Nils.

RISSET INN I TØNNA: Det er ikke så enkelt å se, men på toppen av konjakktønna fra Maud er det risset inn «AN», initialene til Alfred Nilsen, ishavsmannen som fikk konjakkrestene med seg hjem fra festen på Maud.

Sjøhuset befinner seg på et lite småbruk på Olderen ute på Ringvassøya, hvor familien til Nils har bodd helt siden bestefaren kjøpte gården i 1894. I dag er det Nils som bor der. Han har også vært fisker og selfanger hele livet, akkurat som faren. Men hvordan havnet en av Amundsens konjakktønner i et sjøhus på Ringvassøya?

Fikk tønna som veimat

Det var vanlig å arrangere slike avskjedsfester før ekspedisjonsskip seilte videre. I Tromsø ble ordfører og andre samfunnstopper invitert om bord på Maud for å feire ekspedisjonen, men det var først da de gikk hjem at den ordentlige festingen begynte.

– Etter at fiffen hadde fått sitt, inviterte Helmer Hansen sine bekjente om bord på en annen fest. Jeg tror de var rundt ti stykker, alle gamle ishavsfolk, deriblant min far, sier Nils.

UNIK TØNNE: Nils Nilsen (77) fant konjakktønna fra Maud i dødsboet etter sin far, og mener at det er den eneste av sitt slag som er i privat eie i Norge. Han har lånt den ut til Polarmuseet, og der skal den bli stående, sier han. Foto: Frank Lande

Helmer Hansen var styrmann på Maud, og deltok i flere av Amundsens ekspedisjoner. Hansen var født på Andøya, men døde i Tromsø.

– I løpet av festen skal Helmer ha ropt at han trengte hjelp til å trille i land ei konjakktønne. Tønna med konjakk ble åpna på kaia, og mennene begynte å drikke. Historien skal ha det til at det ble spilt på mandolin, og som ellers når det kun er menn til stede, ble det også tid til litt håndbak. Onkelen min, Lars, bedre kjent som Lalla-Lars siden han stammet så fælt, var jævlig god til å slåss. Det ble sagt om ham at han kun fikk bank av sin far, ellers aldri. Han brøt håndbak med en mann som het Isak, bortimot to meter høy og nesten like bred over skuldrene, og vant, noe Isak ikke likte så godt, forteller Nils og ler, men bedyrer at det ikke brøt ut noen slåsskamp.

Dagen etter den store festen var det fortsatt et par liter brennevin igjen i tønna, og Alfred Nilsen fikk den med seg da han skulle seile hjem til Ringvassøya.

– De fikk den som såkalt veimat. Innholdet ble tømt og deretter brukte faren min tønna som linedobbe. Det fantes jo ikke blåser den gangen, og i gamle dager brukte man det man hadde. Jeg tror likevel ikke at far skjønte hva han hadde liggende, sier Nils om tønna som nå står utstilt på Polarmuseet.

PROVIANT: Da Maud seilte ut fra Tromsø manglet det verken tørt eller vått. Én av tønnene med brennevin ble imidlertid etterlatt til Alfred Nilsen, som tok den med seg hjem til Ringvassøya.

– En nasjonal begivenhet

Silje Gaupseth, daglig leder ved Polarmuseet, forteller at konjakktønna er en viktig del av museets Amundsen-utstilling.

– Den er en del av norsk polarhistorie som har en klar stedlig forankring til Tromsø. Den viser at Tromsø var et viktig punkt da polfarerne reise ut på ekspedisjonene sine.

Gaupseth forteller at polfarerne var innom flere steder langs kysten, og at de ofte hadde feiringer i de ulike havnene.

– Dette var en nasjonal begivenhet, og var knytta til historien om det unge Norge etter unionsoppløsningen med Sverige i 1905. Slike polferder som den Amundsen la ut på i 1918 ble anledninger til å vise at Norge hadde polarkompetanse, og at man var på høyde med de store nasjonene.

Konjakktønna er også viktig fordi giveren er fra en familie med sjø- og fangstfolk, mener hun.

– Ishavsfolket var et viktig premiss for de store norske polarheltene. Mye av deres kunnskap og kompetanse gjorde at Amundsen og Nansen ble så store navn i polarhistorien, avslutter Gaupseth.