Bybildet:

Slik tegnet Marit Bockelie «gamle Tromsø»

Kunstnerens Tromsø er en trivelig plass, med ugagnskråker, hardt arbeidende slitere og unike vinkler.

NERSTRANDA: Det er virkelig et idyllisk bilde Marit Bockelie tegner (bokstavelig talt) av Nerstranda. Her har folk tid til å slå av en prat med naboen mens katta finner lukta av en avmønstra fisker svært så besnærende. 

Eksklusiv

Mens Marit Bockelie selv ble behørig feira på Galleri Krane i forrige uke, går Bybildet i bokhylla. Der står en annen jubilant, boka «Tromsøskisser» som i år fyller 40 år. Marit Bockelie selv fyller i år 85.

Av alle Bockelies verker er denne lille boka i en særstilling, for her blir vi virkelig med kunstneren til en annen verden og en annen tid.

Apekatt i mastene

– Nerstranda ble revet i 1966. Minnene står igjen – og litt av trappa. På en sånn liten flekk bodde flere familier, med mange barn, og en kan saktens undres på hvordan de fikk plass inne. De tydde ut på fortauet – de satt på trappene og pratet over til hverandre, mens de strikket og stoppet strømper – kvinnfolkan. Karene smattet på snadda mellom bemerkningene. Ungene lekte midt i gata – for her var det sjelden en bil forvillet seg. Det var midt i byen – men likevel utenfor – noe ganske for seg selv – Nerstranda. Også var her alltid fint vær – dengangen.

HAVNA: Mon tro om det er et selvportrett hun har laget med seg selv om bord en av båtene? Det står riktignok «unger ute og ror» på selve bildet, men Marit Bockelies kjærlighet til havet og båtlivet er godt dokumentert. Derfor velger vi å tro det er henne. 

«Alltid fint vær»? Mer som et alternativt univers. Bockelies tekster – skrevet i hennes egen sirlige håndskrift – er like store kunstverk som selve tegningene.

Ildsjelen slutter etter 10 år

Tori Stødle innrømmer at det er vemodig å gi seg, men tror pianokonkurransen i Tromsø vil lede an internasjonalt i årene som kommer.

 

Av særlig interesse er hennes bilder fra byens havn, særlig fordi erfaringene er sett gjennom øynene på noen som kjøpte seg sin egen båt som tiåring og som klatret i fangstskutenes master som en apekatt da hun var lita. Og det var tydeligvis ikke alt hun gjorde.

Tjyvlåne robåt

– Å «tjyvlåne» en robåt har i alle tider vært en uimotståelig fristelse for ungene i Tromsø. Det vanket både skjenn og juling – men en måtte likevel, måtte ut i havna, måtte føle seg [] på lette bølger omkring i dette eventyrlandet, der båter kommer og går med de underligste ting om bord, garnkveiler og masser av ildrøde flyteballonger – en skipskatt som gjerne lot seg klø, en kasse med isbjørn som ikke lot seg klø – men sendte gjallende klagerop utover havna så ekkoet gjenlød i bryggegavlene. En kullpram blir møysommelig buksert, nye skuter kommer langveisfra, det tøffer og dunker i motorer, det skjer alltid noe spennende i havna.


Stiller ut musikalske fotografier på sin gamle stamkafé

Da hun bodde i Tromsø hengte hun ofte på G. Nå skal Stina Sønvisens fotografier bokstavelig talt henge på hennes gamle stamkafé.

 

Så merkelig, vi skulle akkurat til å si at «det skjer alltid noe spennende rundt Marit Bockelie». Som når hun tar oss med opp på taket:

Merkelige mennesker

– Over de gamle bryggetakene ser en havna i fugleperspektiv, helt ned til Tollboden og Dragøybrygga. Hver måsefamilie kan ha eget tak, med et eller flere karnapp. De diskuterer høylytt om hva som er best å sitte på – skifer eller pannestein – eller kanskje topptønna på ei ishavsskute. Langt nede virrer menneskene omkring med sine merkelige gjøremål.

Da boka kom ut skrev «Tromsø»:

– Dette er ikke en bok man blir ferdig med etter den første raske gjennomlesning. Den vil man hente frem med jevne mellomrom til glede og underholdning i korte så vel som lange rolige fristunder, mente «ansvarshavende redaktør» Sverre Larsen.


Marit Bockelie etterlyser kyndig mannskap til seilas

Tusenkunstneren Marit Bockelie (83) skal delta på Forbundet Kystens landsstevne i Kristiansund med ikke mindre enn to nordlandsbåter. Nå er hun i beit for folk til å seile båtene.

 

Gratulerer med overstått, Marit!