«To i Soweto» #7

De hvite juksemakerne fra Soweto

Brasil-Nord-Korea. Vi måtte se kampen på stadion. Å være i et VM uten å se Brasil, det eneste laget som har spilt i samtlige sluttspill, blir liksom ikke skikkelig VM.

«Nordkoreanske» fans heier på laget «sitt», mens de klapper med medbrakte treklosser og drikker Coca Cola.  Foto: Marcio Jose Sanchez (AP/Scanpix)

sport

Et crew fra TV 2 var i Soweto og laget et innslag med oss der vi spiste kokte kuhoder på et nokså alternativt gatekjøkken, og vi haiket med dem inn til Johannesburg. En reporter, en fotograf og en livvakt. Sistnevnte hadde vært livvakt for Zinedine Zidane dagen før, og har også hatt som fast jobb å passe på livet til DeKlerk. Nå passer han på TV2.

Vel fremme utenfor Ellis Park slipper de oss av utenfor McDonald's, etter vårt ønske. McDonald's er på absolutt alle måter så langt unna det livet vi har levd i en uke nå. Vi har fortsatt et lag av fett/talg i kjeften etter konsumet av de kokte kuhodene, men fristelsen blir rett og slett for stor likevel.

Vi bestiller oss hver vår Big Mac, chips og Coca Cola. Det smaker helt fortreffelig og utsøkt. På en skinnende storskjerm ser vi Portugal-Elfenbenskysten. Bildet blafrer ikke. Lyden er perfekt. Vi blir sittende lenge. Det er så koselig og rent der. Etter en drøy time blir vi bedt om å handle mer eller gå.

Advarselen er på sin plass, for vi hadde nesten glemt av fotballkampen vi var kommet for å se.

Vi sjekker svartebørsprisene utenfor stadion, og de ligger jevnt på 1.500 kr. Vi har likevel fått noen pass av TV2, som gjør at vi kan tegne oss på ei liste i lag med andre journalister. Ordningen fungerer etter først til mølla-prinsippet. Vi er sist til billettmølla. På vei inn for å tegne oss på møter vi en vegg av utenlandske journalister, primært brasilianske.

Nordkoreansk presse glimrer med sitt fravær. Vi treffer på TV2s Davy Wathne og den legendariske Liverpool-keeperen Bruce Grobbelaar (som jobber for TV2). Wathne banner, ser småstressa ut, og forteller at det er hard rift om billettene. Grobbelaar sier at han har tenkt å lure seg inn i noen VIP-bokser. Det er et jævla kaos.

Da vi endelig slipper til ved skranken, ligger det en haug med ark der journalister har skrevet seg sirlig opp, kronologisk etter ankomst. Siden vi er sist skjønner vi at dette neppe kommer til å gå, og skriver oss derfor opp nesten helt øverst på det første arket, utenfor de oppsatte rubrikkene. Det ser veldig lurvete og skurkeaktig ut.

Joachim skriver. «Egon Holstad, TV2 Norway. Joachim Forsund, TV2 Norway». Det er utrolig barnslig, også ler vi litt av dette, at vi er så barnslige. Samtidig virrer det en viss nervøsitet i lufta. Blir vi tatt i å jukse får vi ikke komme inn. I verste fall tar de fra oss passene. Ambivalensen er overtydelig. Det er gøy å jukse. Det er kjipt å bli tatt i juks. Det er to timer til kampstart, og lottotrekningen av billetter skal skje tjue minutter før.

Vi går utenfor stadion igjen. Det er bikkjekaldt, og temperaturen har krøpet under null. I Afrika. Vi kjøper hansker, og noen hjemmelagede Liverpool-luer, på gata. De koster 120 rand. Vi pruter det ned til 100. You'll never walk alone, sier selgeren til oss. Svartebørsselgerne vi kommer over skal fortsatt ha 1.500 kroner per billett. Så mye penger har vi ikke på oss.

Da billettrekningen starter, stiller vi oss litt i bakgrunnen. Kobbelet av desperate journalister ser ut som barn på et kjøpesenter som flokker seg rundt julenissen som deler ut sjokolade og mandariner i julestria.

Det ropes opp navn og hvilke TV-selskaper de representerer. ITV, RTL, Eurosport, MTV Brasil, Dansk TV2, Sky Sports. Davy Wathne står i døråpningen og hytter med nevene. «TV2 Norway, four tickets!», roper han. Så kommer det: «Joachim Forsund and Egon Holstad, TV2 Norway!».

Trikset har funka. Vi har juksa oss inn. Vi er i ferd med å bli som våre venner i Soweto. Det nytter ikke å stå med lua i hånden og spørre pent. «Hælvete hæller! Eg skal faen óg skrive sånn forbanna blogg!».

Wathne rister oppgitt på hodet. Og han ler litt av hele opplegget. At vi har hoppet bukk over han og hans kumpaner, og attpåtil med det simpleste trikset i boka. Jeg tenker at neste gang skal jeg faen meg stjele solbrillene hans også. Vi strømmer inn på Ellis Park i lag med femti tusen andre.

Vi holder med Nord-Korea. Ikke for at vi digger statslederen i landet eller hater Brasil, men det er noe heroisk og gøyalt med at Nord-Korea har klart å kvalifisere seg til VM. Det er andre gang i historien at dette skjer. Forrige gang var i England i 1966. Den gang tok de seg helt til kvartfinalen, på Italias bekostning, og i kvarten ledet de hele 3-0 mot Eusébio og Portugal, men måtte til slutt gi tapt for portugiserne, som slo dem 5-3.

Da de kom hjem, fikk hele laget juling og ble puttet i fengsel, fordi regjeringen mente at feiringa deres av seieren over Italia var et utslag av borgerlig oppførsel. Og nå skal de måle krefter med VM-historiens beste landslag.

Jeg sliter generelt litt med denne servile beundringen av Brasil. At de liksom står for noe ekstra høyverdig og elegant ingen andre kan måle seg med. Og jeg er lei av gnålet om at Pelé er tidenes beste fotballspiller. For det er han ikke.

Også tenker jeg på hva som er så forbanna mye stiligere med den selvopptatte, jålete og sutrete klysa Robinho enn denne gjengen fra Nord-Korea. På stadion holder alle med Brasil, og i hvert fall alle sørafrikanerne. Hver gang Brasil har corner eller frispark tuter de i vuvuzelaene sine. Når Nord-Korea angriper, er det helt stille.

Skjønt helt stille er det ikke. Et lite stykke nedenfor oss står en gjeng kledd i rødt og hoier og jubler hver gang Nord-Korea har ballen. De er ikke nordkoreanere, for landets innbyggere har ikke fått lov å følge laget sitt i VM.

Derfor har myndighetene leid inn tusen kinesere til å heie på laget for dem. Tusen mot femti tusen. Hvis man noengang skulle brukt begrepet underdog, som så mange er opptatt av når det er VM, er dette anledningen.

Dette er David mot Goliat, men så å si alle, også afrikanerne, holder med Brasil. Brasil har deltatt i samtlige 18 tidligere VM. De har vunnet flest titler (5), har vunnet flest VM-kamper (64) og har scoret flest VM-mål (201).

Etter denne kampen vil de tangere Tyskland i å ha spilt flest VM-kamper (93). Sist de tapte en åpningskamp i VM var i 1934. De renner over av internasjonale stjerner og de har ikke blitt slått ut av gruppespillet siden nettopp Nord-Korea gikk til kvartfinalen i 1966.

I ei pulje med Brasil, Portugal og Elfenbenskysten er Nord-Korea dømt nedenom og hjem før VM har begynt. Selv uten dem er dette dødens pulje. Vi håper noen andre dør. «Men myndighetene i landet er jo så fæle! Og de har en stygg historie!», kan jeg høre i det fjerne.

Ja, mulig det, men det kan man pinadø si om godt over halvparten av de landene som er med i VM. Og spillerne er ikke statsoverhoder. Jeg ga ikke Ole Gunnar Solskjær skylden for Bondeviks innførsel av kontantstøtta heller.

Goliat vinner 2-1. Fortjent, og etter to fortryllende vakre mål. Vi går fem minutter før kampen er over. Det er minus én grader, vi fryser, og vi må i tillegg løpe for å møte Bango, vår faste taxisjåfør. Vi vil tilbake til Soweto. Koke en stor kjele kaffe, sette oss foran den store stråleovnen i stua, komme i varmen og diskutere kampen med Siya og Star.

Da vi ankommer, er det helt mørkt. Helt stille. Ingen dunkende housemusikk. Kåken er låst. Det er ingen hjemme, og midt på stuegolvet står et enslig stearinlys og brenner.

Det er tre minus. Det er ikke strøm i Soweto.

Nord-Koreas keeper Ri Myong Guk fortviler etter at Brasils Maicon har scoret åpningsmålet på Ellis Park Stadium i Johannesburg.   Foto: Andre Penner (AP/Scanpix)