«To i Soweto» #11

Hullet i taket

Jeg ligger i en ny seng, i en ny bydel, i en hvit bydel, i et stort murhus med høye gjerder rundt, i en gate med en stor jernport i hver ende.

  Foto: Luca Bruno/Scanpix

sport

Her ligger jeg, jeg ser i taket, og jeg tenker på rommet vårt i Soweto. Jeg har jo ikke fortalt dere om rommet mitt i Soweto.

Når jeg ligger akkurat sånn som jeg ligger nå, på ryggen i senga og stirrer i taket, altså ikke her, men hjemme i Shabangu Street i Soweto, ser jeg en tynn takplate som har løsna. Når vinden trekker gjennom rommet mitt (det gjør den nesten alltid, for døra til rommet vårt lar seg ikke lukke og det ene vinduet er knust), da blafrer takplata.

Flapp-flapp-flapp, sier den. Den høres ut som rotorene fra et helikopter. Flapp-flapp-flapp.

Verken Siya eller Star har sagt noe om den løse takplata, om hvorfor den er sånn, men Finni, nabogutten, har fortalt oss at det var der faren deres pleide å gjemme seg når purken kom.

Hver gang han hørte lyden av dører som slamra utenfor huset, hver gang han hørte lyden av militærstøvler mot asfalten ute i Shabangu Street, styrtet han inn her, byksa opp i senga, lirka løs takplata og heiste seg opp på det tomme loftet.

Star og Siya, som var åtte og ti år den gangen, de sa bare at faren deres var bortreist akkurat da, at de ikke visste hvor han var eller når han kom tilbake, og gang på gang måtte politiet forlate Shabangu Street med uforrettet sak.

Men så var det den gangen de kom med tåregass, sa Finni, den gangen de stormet huset og kastet granater med tåregass inn i alle rommene. Da styrtet Siya og Star ut i bakgården og klatret over gjerdet og over i Finnis bakgård. Der huket de seg ned og holdt pusten.

Der, med sviende øyne, spionerte de på politiet gjennom en sprekk i gjerdet. De hadde gassmasker, de hadde omringet huset, de ventet på faren deres, på den ettersøkte bankraneren, mannen som angivelig skulle ha drept en annen, den farligste kjeltringen i Dube.

Sønnene visste hvor han var, han var på loftet, han hadde klatret opp i gjennom luka på soverommet, han hadde skjøvet igjen takplata, takplata som blafrer over hodene våre nå, flapp-flapp-flapp. Det svei i øynene deres, de rant, men de flytta seg ikke. De satt der på huk og så på politimennene med gassmasker, på røyken som seiv ut av huset.

Det var stille i Shabangu street. Naboene var kommet ut i gata. Folk kikka fra vinduene sine. Alle venta. Alle holdt pusten. Politimennene så på hverandre. De rista på huet. Han er ikke her, var det en som sa. De begynte å gå mot bilene sine. De senka våpnene. Tok av seg maskene.

Det var da han hosta. Faren til Siya og Star. Han greide ikke å holde seg lenger. Tåregassen hadde steget opp gjennom sprekken i taket, og nå hosta han, han brakk seg, han kasta opp, og politiet sprang inn i huset, dro ham ned fra loftet, ut på gata; de slepte ham etter seg, kasta ham inn i bilen. Siya og Star sprang etter, de ropte på faren sin, men da bilene svingte til venstre nederst i bakken, mot Orlando West, stoppa de.

Han fikk tjue års fengsel. Takplata har blafra i fjorten år nå. Siya og Star har latt den være. Du veit aldri når du trenger et gjemmested, som nabogutten Finni sier.

Hadde ikke faren til Siya og Star blitt arrestert den dagen for fjorten år siden, ville ikke rommet stått ledig, og da hadde vi ikke bodd her nå.

Det er et fint rom. Det har to vinduer. Det ene vender mot hagen. Det andre er knust, og det er litt uheldig, for vinduet er vendt inn i garasjen. Hver morgen våkner vi av at Siya starter den gamle bilen sin.

Fordi det er så kaldt nå, må han la den stå på tomgang i ti minutter. Mens han venter, røyker han av og til en joint, og da siver lukta av eksos og marihuana inn gjennom det knuste vinduet og inn på rommet vårt.

Og på rommet vårt er det gjerne allerede en annen lukt. Det er lukten av herreparfyme. Hver morgen går guttene i huset, etter tur, gjennom rommet vårt og inn på badet. Der tar de seg et langt bad i badekaret, de tar på seg smykkene sine; ringene, kjedene, pynten i ørene som ikke er diamanter, men som likner diamanter.

Også parfymen; jeg hører lydene av hendene deres som klasker mot halsen, og så kommer den sivende. Det er ikke dør mellom badet og rommet vårt, og lukta legger seg som dis over sengene våre, den er søt, den svir i øynene, den får Egon til å banne og kaste seg fram og tilbake under ullteppene, og når bilen starter inne i garasjen, veggene begynner å vibrere og de andre luktene blander seg med parfymen, da sier Egon at det var faen meg på tide.

Der har du rommet vårt i Shabangu Street. Det har stått ledig i fjorten år. Det er et fint rom, men det har et hull i taket. Når faren til Siya og Star kommer tilbake, skal han fikse det.