«To i Soweto» #13

Soweto-gutta vinner alltid i Soweto

Etter at noen hadde sirklet oss inn og skulle ta oss har ikke Senzo sluppet oss ut av syne et eneste sekund.

Senzo og Egon i bakgården vår.   Foto: Joachim Førsund

sport

Når jeg går opp til supermarkedet om morgenen for å kjøpe frokost, følger han etter meg. Jeg sier det går helt fint, at jeg føler meg trygg nå. Folk hilser hele veien oppover. De har lært seg navnene på Joachim og meg. Små rakkerunger og gamle, tannløse naboer.

Joe and Iggy, kaller de oss. Vi føler oss relativt trygge. Men Senzo insisterer, og sier at jeg ikke får lov å gå alene her. Selv på dagtid. Ikke nå. Ikke etter at det har forsvunnet ting fra rommet vårt, og i hvert fall ikke etter ran- eller drapstruslene.

Senzo er tett og kraftig, og har never som to steikepanner. Han snakker ikke så mye, Senzo. Han tusler alltid litt bak resten av følget. Han har mer slitte klær enn resten av crewet, snakker dårligere engelsk, og kommer fra kummerligere kår enn de andre. Han har aldri egne sigaretter.

Det er han de har satt til å ta vare på Joachim og meg. Vi liker Senzo. Han har et behagelig vesen, er veldig omsorgsfull og alltid blid. Selv ikke de gangene han har kommet inn og vekket meg for å spørre om sigaretter har jeg klart å bli skikkelig forbanna på ham.

Vi passerer en gjeng som står på et gatehjørne og røyker pot. De har på seg hettegensere og skuler mot oss. Det er sikkert de som ville følt situasjonen truende. Så jeg spør Senzo om han har noe særlig erfaring med å slåss. Om han er i stand til å beskytte meg, om noen slemme skumlinger som dem bestemmer seg for å ta meg.

Han legger armen på skulderen min og stopper opp. Han ser på meg med et bestemt blikk.

- Relax, my friend. I am a very good fighter. I know how to fight. I fight a lot. Senzo's never afraid. People are afraid of Senzo. Don't worry, Iggy. You have a smoke?

Han gliser, og så ser han sjenert og skjelmsk ned i bakken. Jeg føler meg trygg i nærheten av Senzo.

Senzo har egen nøkkel til kåken, men må spørre om lov til alt. For bare et år siden ble han ferska i å rappe noen motordeler i garasjen til Siya og Star, men i stedet for å utstøte ham tok de ham inn i crewet. I følge dem selv fordi de elsker fyren og ville gi ham en dytt i korrekt retning i livet. Også tror jeg at de samtidig verdsatte muskelkraften han unektelig representerer.

Det er Senzo som griller, og det er han som spiser sist. Han rydder og vasker opp etter de andre. Han sendes ut for å kjøpe øl og mat. Da smetter han over muren til Basil, den konstant fnisende og ganjarøykende karen som bor i ei campingvogn i bakgården hos naboen. Han er kumpanen og tjeneren til Senzo. Basil er verdens snilleste fyr. Vi er blitt utrolig glade i Basil og Senzo, gutta som er lavest ned på rangstigen i gjengen.

Joachim og jeg sitter i solsteiken i bakgården og spiser frokosten Senzo og jeg har hentet. Senzo sitter på gressplenen og røyker en joint, og spiller hip hop fra de sprengte høyttalerne på mobilen sin.

Siya og Star kommer luskende ut. De forteller at de vil gjøre litt ekstra stas på oss denne nest siste kvelden, ta oss med til et utested som heter Barry's og se Sør-Afrika - Frankrike på storskjerm. De vil sågar spandere øl, sier de. Det hviler en en nesten rørende harmoni i Shabangu street i Soweto.

På kvelden er vi en gjeng på ti-tolv personer som skal dra. Gutta i kollektivet har dolla seg opp og det henger en tung og søt eim av parfyme i kåken. Vi har blitt enige om å dra hjem igjen etter fotballkampen. Jeg har gitt Siya to hundre rand til øl for etterpåfesten.

Han sier at Heineken er best, og jeg sier at Heineken er godt det, men at Windhoek er bedre og at når jeg betaler, er det jeg som velger ølsort. Han ser på meg med en litt oppgitt mine. Hvis han hadde vært norsk, ville han sagt at Windhoek er harry. Heineken er hipt i Soweto.

Vi kjører i kolonne med tre biler. For sikkerhets skyld, som de sier. Da vi kommer frem er det blitt mørkt. Utenfor Barry's står det masse biler på hver side av veien. Det dundrer ut hip hop og house fra anleggene. Ved inngangen selger de øl fra oljefat som er fylt med is. Vi blir bedt om å gå helt inn, i et avlukke, der de har en gassvarmer og plasttak, og innerst i hjørnet en flatskjerm.

Seks-sju stykker blåser i vuvuzelaene sine. En stund går alt Sør-Afrikas vei. De scorer to mål. Stemninga er upåklagelig. Vi skåler og hoier i lag med de andre. Det er nesten for godt til å være sant. Og da pleier det ikke være det heller. En redusering fra Frankrike bekrefter den saken, og vertsnasjonen er ute før finalene, for første gang i Fotball-VMs historie.

Og hele tiden kommer Senzo og forsyner oss med øl. Straks det nærmer seg slutten på flaska til en av oss forsvinner Senzo ut (mot inngangen), og kommer tilbake med to Windhoek. Han åpner dem med tennene. Han vil ikke ha penger av oss. I kveld er det gutta som betaler. Vi har det helt aldeles strålende.

Alle er utrolig vennlige. Spør hvilket rart språk det er vi snakker, om vi er franske, også forteller vi at vi er fra Norge, at der er det sommer nå og kaldere enn i Soweto, også rister de lett oppgitt på hodet. For noe tullball, tenker de nok. Også skåler vi igjen. Og Senzo henter nye øl. No money! No paying from you guys, sier han hver gang.

På slutten av kvelden, på vei tilbake fra toalettet, svinser jeg bort i baren og bestiller fem øl, to Windhoek og tre Heineken.

- Windhoek? Bartenderen ser rart på meg. Vi selger kun Heineken her. Heineken er best.

Så sier jeg at vi har drukket Windhoek hele kvelden, og da sier han at det i så fall er blitt smuglet inn. Og det nekter jeg jo på. Dette er ikke stedet jeg vil bli mistenkt for å lure verstskapet. I andre enden av rommet kommer Senzo løpende inn med en bul på magen og bilnøklene til Basil i munnen.

Det er da jeg skjønner det. Ølet vi har drukket hele kvelden er vårt eget. Senzo har revet i runde på runde, nektet oss å betale og hentet nytt øl hver gang det nærmet seg tom flaske. Men han har hentet det fra bagasjerommet i bilen. Vårt øl.

Men det er umulig å bli sint på Senzo. Og vi har jo kommet billigere ut av kvelden enn om vi hadde kjøpt ølet i baren. Også skåler vi hele gjengen, Joachim og jeg ler. Det er bare å kapitulere. Disse gutta er rett og slett bare mer street-smarte enn oss.

Soweto-gutta vinner alltid i Soweto.

Senzo, en vaskeekte helt i Soweto.  Foto: Joachim Førsund