24-åringen var en av tre norske kvinner på banen da Arsenal og Chelsea møttes til London-derby og toppkamp, som samlet 59.024 tilskuere og er ny rekord i Women’s Super League i England.
– En syk utvikling å være med på. Det å være i et miljø der alle driver mot samme mål har jeg hatt som mål hele livet. Det er en helt spesiell satsing rundt damene, sier Maanum til VG.
I øyeblikket er hun trolig en av damefotballens mest privilegerte. Maanum og Chelsea-duoen Guro Reiten og Maren Mjelde lever i en verden der interessen for kvinnefotball har skutt fart.
For Maanum ble den første reisen til en Champions League-kamp tilbake i 2021 den første og største «a-ha»-opplevelsen.
– Jeg skjønte at vi alltid reiste med vårt eget fly. Vi var 23 i troppen og i det flyet var det et støtteapparat på 26 personer. 6-7 assistenttrenere med hver sine oppgaver ned på detaljnivå og ikke personer som jobbet litt for herre- og litt for damelaget, men hundre prosent for oss. For meg var det bare sykt.
Hun hadde akkurat reist fra svenske Linköping. Ikke var hun vant til å fly med laget, i hvert fall ikke annet enn rutefly. Hun var vant til en hovedtrener, en assistent og fysioterapeut på deltidskontrakt.
– Jeg har veldig respekt for det man gjør i de klubbene med dårligere økonomi. Men i Arsenal er det en annen hverdag. Alle lever for at vi skal prestere.
Margunn Haugenes ler og smiler godt på telefonen da VG videreformidler forholdene i den engelske toppligaen for damer.
– Jeg skulle ønske jeg var født 30 år senere, sier den nå 53 år gamle norsklæreren fra Sørlandet.
Haugenes ble olympisk mester i fotball med Norge i 2000 og ble samme år en av landets første kvinnelige fotballproffer i England.
Hun fikk nemlig ta del i styrtrike milliardæren og nå avdøde Mohamed Al-Fayeds satsning på damefotball i London-klubben Fulham.
Al-Fayed investerte stort og Haugenes omtaler det som en pionersatsing og eventyr i tre år. Laget var helprofesjonelle, som eneste lag i ligaen. De trente på dagtid, hadde gode fasiliteter og Haugenes anslår at hun hadde rundt en god norsk årslønn.
De vant stort sett alt de spilte. Motstanderne var varierende og forholdene ikke alltid like gode, sier Haugenes.
– Det var ganske kummerlige forhold på vinteren der. Det var jo nesten ikke lys på banen der. Dårlig med dusjer, i enkelte sto det et badekar inni. Men vi hadde noen gode happenings den gangen også. For eksempel mot Chelsea på Craven Cottage.
I 2003 annonserte imidlertid Al-Fayed at damesatsingen ville bli trappet ned. Han viste til at sponsor- og publikumsinteressen var for dårlig.
– Han ønsket jo at den satsingen skulle føre til at andre klubber skulle følge etter. Men det tok mer tid enn han trodde, sier Haugenes.
Så «døde» damesatsingene England litt ut før det snudde voldsomt igjen – og eksploderte i 2022 (se faktaboks).
Inne på «The Coronet» ljomer supportersangene utover hele lokalet. På draktene står det «Mead» og «McCabe», ikke «Saka» eller «Odegaard».
VG er innom puben bare en time før London-derbyet søndag. Klokken er 11.30. Enkelte har fått sin første drink, andre er godt nede i den femte og sjette ølen.
– For ti år siden var holdningen at «det er bare jenter, det er som 2. divisjon for menn». Men siden rundt 2018 har det skjedd noe. Folk mente ferdighetene var gode og verdt å se på, sier Beth – som bare ønsker å få fornavnet sitt omtalt.
Beth har fulgt klubben en årrekke og damesiden i lang tid.
Hun forteller at et av grepene for å få kvinnefotballen til å vokse i England, har handlet om at supportergruppene utveksler erfaringer med hverandre for å øke massen.
– Det har handlet om at folk skal føle seg velkomne, derfor har vi supportertreff før og etter kampene. Det handler om å være veldig inkluderende. Få en familiefølelse, sier hun.
I Arsenal trener Maanum på samme moderne anlegg som Martin Ødegaard.
De bruker samme styrkerom og spisesal. Hver time av dagen handler om å bli litt bedre og restituere på best mulig vis.
I Norge virker veien dit lang.
VG har skrevet om de usle kårene i nyopprykkede Kolbotn. De savner hjemmebane, dusj og toalett.
– Her er det ekstremt profesjonelt. Det er ingen som ikke lever av det. Alt er tilrettelagt for å lykkes. Det er en lang vei å gå for norsk fotball, ja, sier Guro Reiten til VG.
Maren Mjelde (34) peker på at England har hatt enorm suksess med landslaget de siste årene.
– Det blir det store profiler av – i store klubber – og så hever tilskuertallene seg. Det har skjedd noe utrolig bra her. Men det er det som har skjedd på banen som gjør at det kommer mye folk.
Et større bilde av Norges situasjon kom frem i Aftenposten i 2021. Da var det kun 30 spillere i Toppserien som kunne leve av toppfotballen. VG spør Maanum hva hun tenker om tallene.
– Det er selvfølgelig sykt å tenke på og en ganske trist detalj. De er avhengige av å ha skole eller ha noe ved siden av. Jeg håper jo at Norge kommer dit en dag at det blir bedre. Men det sier litt om hvor vi står i norsk toppfotball og sier noe om hvor langt unna vi er fra den realiteten som finnes der ute.
– Utviklingen ute har vært ekstrem, men Norge har ikke klart å henge med på tempoet. Det går litt begge veier. Det må legges inn mer penger, men samtidig må jo klubbene og fotballen bli mer attraktivt for eksempel for sponsorer, sier Maanum, som understreker at hun ikke vet alt som skjer i Norge.
En som definitivt vet mye om fotballpolitikk, pengestrømmer og muligheter er Lise Klaveness.
I dag er hun fotballpresident. Men hun har også vært proff, levde av fotballen og spilte foran mange tusen på tribunen for Umeå, som var Sveriges beste klubb tidlig 2000-tall.
– Rørende, veldig sterkt og overveldende, sier Klaveness om kampen Reiten, Mjelde og Maanum spilte søndag.
Men for Klaveness er storkampen også en påminner om at norsk damefotball har langt igjen.
I tillegg til eksemplene VG lister opp ovenfor, tenker Klaveness tilbake på kampen der Vålerenga sikret seriegullet mot Stabæk på Intility stadion i Oslo.
635 tilskuere møtte opp.
Eller cupfinalen på Ullevaal Stadion mellom Vålerenga fra Norges største by og Rosenborg fra den tredje største. Dit kom 2687 tilskuere, ifølge forbundets egne tall. Det er cirka ti prosent av nasjonalarenaens kapasitet.
– Vi er også opptatt av å få til en bølge. Norge har stått igjen på perrongen altfor lenge. Vi har blitt forbigått. Men du vil jo aldri løpe fort hvis du hele tiden tenker at du har blitt forbigått. Hvis noen løper forbi deg og du blir tatt igjen, det er jo en forferdelig følelse. I stedet må vi komme på offensiven. Tenke at vi skal ta igjen de andre.
Så hvordan skal man nærme seg de beste ligaene, spør VG.
Klaveness trekker frem Branns Champions League-gruppespill som en viktig faktor. Samtidig er slike eventyr forbeholdt få Toppserien-lag.
Derfor gleder hun seg over en ny Europaturnering ved siden av Champions League som starter opp på damesiden. Men det er først sesongen 2025/2026.
– Vi har ikke vært i nærheten. Men det er få ligaer i Europa som har vært nære England. Men det begynner å bli bedre andre steder. Vi vil henge på i Norge. Vi vil profesjonalisere ligaen.
– Det er derfor vi er opptatt av å finne disse marginene og har opprettet for eksempel Europatoppen-prosjektet. Du vet jo ikke helt hvor du treffer, men vi må finne noen forløsende effekter, sier Klaveness.