– Nei, jeg er ikke redd, sier Bakke med et smil foran returen til banen der han var trenerhelt i tre og et halvt år, før han plutselig ble stemplet som den største judasen norsk fotball har sett.
Nesten ingen går direkte fra Lillestrøm til Vålerenga, eller omvendt. Ingen hater hverandre mer i norsk fotball, og når treneren til det ene laget overtar det andre midt i sesongen var det mange som mente at absolutt alle moralske regler var brutt, at «det der gjør du bare ikke».
Men Geir Bakke gjorde det og etter 102 dager er han tilbake på sin gamle arbeidsplass.
– Hva tror du om mottagelsen?
– Den kan bli kraftfull, ha-ha. Jeg regner med at vi får den beste utgaven av Kanarifansen. Og de er gode. Men så har vi Vålerenga-supporterne på den andre siden da. De er gode, de også.
– Men jeg er selvsagt forberedt på at LSK-fansen kommer til å si ganske kraftig fra om hva de mener om treneren til det andre laget. Noe annet ville forundre meg.
– Tror du det må passes på litt ekstra rundt VIF-benken?
– Det er vel sikkert lagt noen føringer rundt det. Det blir som det blir, svarer han og benekter at han har opplevd noen direkte trusler etter overgangen.
Egentlig vil ikke Geir Bakke snakke mer om det enorme oppstyret som oppsto rundt ham i sommer. Han føler at det meste ble formidlet på pressekonferansen da overgangen ble annonsert, men sier ja til å snakke med VG «om kampen».
– Jeg havner liksom i spagaten uansett. Det meste jeg sier blir feil for noen. Så jo mindre man sier, jo bedre er det, egentlig, sier Bakke etter å ha avsluttet en runde padel med spillere og trenere.
Han begynner med å snakke om at både Vålerenga og Lillestrøm spiller 3–5–2 og er ganske like, men vet selvsagt at akkurat dette oppgjøret handler mer om hans egen retur enn om formasjoner. For LSK handler det om den store revansjen mot treneren som forlot dem, om å dra Vålerenga enda lenger ned i nedrykksgjørma.
For Vålerenga handler det først og fremst om ekstremt viktige poeng, men også å kunne revansjere det bitre 3–4-nederlaget i hjemmekampen og ikke tape begge møtene med LSK. Og Klanen ville ikke akkurat ha noe imot å hylle Geir Bakke på Åråsen ...
– At det skjedde i sesongen, at timingen var dårlig, vil alltid bli brukt mot meg. Men jeg nevnte det også på pressekonferansen her, at det hadde blitt litt slitasje innad i LSK i den siste perioden. Vi prøvde å rydde opp i det flere ganger, men når det ikke avtok, tenkte jeg at det kanskje er greit at man flytter på seg.
– Vi jobbet med litt gruppearbeid og sånne ting og prøvde å finne ut hvordan man kunne nærme oss hverandre. Det er ikke til å legge skjul på at vi måtte endret litt på stilen vår, men det er ikke så lett for karer på over 50 år å forandre seg så veldig mye.
– Da snakker du om deg og Petter Myhre (assistenten i LSK)?
– Ja.
Bakke hadde først takket nei til Vålerenga tidligere på sommeren. Han hadde også noen andre muligheter. Men da Vålerenga-muligheten dukket opp igjen, følte han at det riktige var å gå til klubben der han var assistenttrener fra 1999 til 2005, først under Tom Nordlie, deretter Kjetil Rekdal.
– Men jeg har bare godt å si om LSK. Det er ingenting inni meg som har noe imot Lillestrøm.
Petter Myhre forsvant etter hvert sammen med ham og er nå uten trenerjobb, men tilbake som fotballekspert hos TV 2. Bakke svarer slik på spørsmålet om han føler på dårlig samvittighet overfor sin mangeårige venn:
– Ja, absolutt. Jeg gjør jo det. Vi var sammen om prosjektet og hadde sett for oss at vi skulle være der i en lengre periode. Men jeg følte at det var timing for å kunne løse opp en floke. Vi hadde jobbet jævlig intenst i tre og et halvt år. Hele mandatet var å rykke opp og få stabilisert Lillestrøm som en topp fem-klubb – og det gjorde vi.
– Du følte at den slitasjen ikke var mulig å gjøre noe mer med?
– Nei, altså, alt er mulig å gjøre noe med, men alt som gjøres vil få noen konsekvenser. Og skulle man begynt å gå løs på de konsekvensene ... det hadde jeg ikke noe særlig lyst til, sier Bakke, uten å ville utdype hva de konsekvensene skulle ha vært.
– Du er venn med Petter Myhre fortsatt?
– Ja da.
– Har du dårlig samvittighet overfor Lillestrøm?
– Nei, det har jeg egentlig ikke kjent så mye på. Spillere kommer og går, trenere kommer og går. Vi kunne tapt fem strake kamper og så hadde det vært over uansett.
Han avviser fortsatt at pengene lokket ham over. VG har erfart at han hadde rundt to millioner i lønn i Lillestrøm. Romerikes Blad har antydet en dobling i Vålerenga. Geir Bakke sier:
– Det er feil at pengene ble avgjørende. Det er så små nyanser at jeg ikke tror noen ville ha stusset på det.
VIF-treneren benekter at han fikk noen «sign-on-fee», men vil ikke si mer om det enn at «lønnen kommer vel for en dag».
Det smerter fortsatt at det ikke ble LSK-medalje i fjor, og det smerter at Brann ble for sterke i cupfinalen. Tapet på Ullevaal kan ha avgjort trenerfremtiden hans.
– Hadde vi fått en tredjeplass, vunnet cupfinalen og fått en E-cup-plass, hadde det vært en eventyrhistorie. Vi hadde gått fra Obos-ligaen til fjerdeplass, til medalje og Europa. Da hadde vi fått litt momentum.
– Det hadde vært vanskeligere å forlate klubben med seier i cupfinalen?
– Det er vanskelig å si ... Jeg pleier ikke å se så mye bakover, men det er klart ... man hadde nok hatt ekstremt lyst til å være med på den Europa-biten. Det kan hende at vi hadde vært enda råere og offensive i markedet og hatt et enda mer slagkraftig lag. Det er vanskelig å si hva som hadde skjedd, men du er inne på noe, svarer han.
Det har ikke vært noen VIF-fest etter Geir Bakkes inntreden 12. juli. 12 kamper var spilt da han overtok – 12 kamper er spilt etterpå.
Da: Vålerenga var på 13. plass, hadde 11 poeng og var ett poeng over nedrykksstreken.
Nå: Vålerenga er på 12. plass, har 24 poeng og er ett poeng over nedrykksstreken.
Det begynte med 0–4-tap for Molde. Da sto den nye treneren rakrygget og slo fast at han ikke var bekymret: «Det er ikke så vanskelig å skru sammen et godt fotballag, bare man har kroner og øre til å gjøre det.»
– Var det vanskeligere å skru sammen Vålerenga enn du trodde?
– Nei, og det er ikke noe sånn at det har blitt brukt masse penger her. Det har blitt solgt for mer enn man har kjøpt for. Vi kan ikke gå hodeløst ut i markedet, eller gjøre som for eksempel Molde og Bodø/Glimt, som kan konkurrere mot kunstnerskatten danske og svenske lag kan tilby.
– Så vi må bare lete enda bedre og enda dypere, selv om utgangspunktet alltid er at du jobber med det materialet du har, sier Bakke.
Vålerengas beste investering denne høsten ser ut til å være Andrej Ilic, en 23 år gammel serber funnet i latvisk fotball. Han står med syv mål på åtte kamper, fem av dem med hodet.
Det kreves flere scoringer. Og Vålerenga har et tøft kampprogram igjen: LSK (b), Rosenborg (h), Sarpsborg (b), Stabæk (h), HamKam (b) og Tromsø (h).
Bakke sier at han er glad i den type klubbprosjekter han har overtatt i Vålerenga, å få jobbe langsiktig for å løfte lag som sliter. Han tok Kristiansund opp fra nivå tre, han løftet Sarpsborg opp i toppen (bronse, to tapte cupfinaler og E-cupsuksess), han fikk LSK tilbake etter nedrykket til Obos, opp til to fjerdeplasser og en cupfinale.
Nå er planen å gjøre noe av det samme med Vålerenga, men et eventuelt nedrykk kan forandre mye.
– Ja, det vet man aldri hvordan vil slå ut. Men det bruker ikke jeg noe energi på nå. Man får ikke gjort noe mer enn sitt beste. Hvis det viser seg at det ikke er bra nok, så hender det at klubber må ta grep. Da er jo ofte sånn at treneren blir satt øverst i den loopen. Men har du valgt å ha yrket ditt som fotballtrener, da er det den måten du lever på, sier mannen som tok fullstendig av da Akor Adams satte inn LSKs 4–3-mål nesten seks minutter på overtid på Intility 1. mai.
Drøyt fem måneder senere er Geir Bakke trener for det andre laget. Han kan bli den eneste personen som står igjen som vinner av begge rivaloppgjørene denne sesongen.
I så fall bør han nok feire litt mer forsiktig.