Visst er det fint å se igjen gamle favoritter og få vurdere om fjorårets kometer har tatt ytterligere steg, men det er noe eget med å ta vinterens signeringer i nærmere øyesyn.

Samme hva treneren har uttalt, eller hva sportsjournalister har fortolket ut av treningskampene, er man helt avhengig av å se nye spillere i kamp om tre poeng for å gjøre seg opp en mening om det er edelt metall eller kråkesølv som er kommet til gårds. Det er unektelig forskjell på om man har signert Kara Mbodji eller Afo Dodoo, for å si det på den måten.

Jeg så min første TIL-kamp på Alfheim i 1985, og har dermed fått med meg min andel av både falske messiaser og kommende publikumsyndlinger. Her er ei liste over fem signeringer jeg hadde store forventninger til, og litt om hvordan det gikk.

Jurek «Jerzy» Kowalik

Forventning: Ble hentet inn med rykte som en polsk superspiss med scoringsteft og teknikk.

Realitet: Det påstås fortsatt at Kowalik hadde u21-kamper for Polen, men dette er ikke bekreftet på hans polske wikipedia-side. Hvorfor speiderne til TIL trodde «Jerzy» skulle være en storscorer er litt vanskelig å svare på, siden han endte med å klokke inn på 23 mål på 299 kamper i løpet av sine 17 år som fotballspiller. Dro hjem til Polen etter å ha fått en venstre hook over nesebeinet under en opphetet trening. Får dog pluss i margen for å ha vært innehaver av en skikkelig morsk østblokk-bart.

Gary Ford

Forventning: Harald Aabrekk var på jakt etter en forsterkning på midtbanen sommeren 1993, og kom opp med en 32 år gammel engelskmann med over 400 kamper for York City. Herværende avis fastslo jublende at dette var en mann å satse på etter en treningskamp mot laber motstand i sommerferien.

Realitet: Dette var på den tiden man uten videre tenkte seg at en spiller med erfaring fra det engelske ligasystemet måtte være en solid forsterkning i norsk fotball. Ford gjorde i og for seg ingen dårlig figur, selv om det etter hvert ble klart at han ikke akkurat var en langsiktig løsning. Fortsatt ser jeg for meg den kompakte briten med Frasier Crane-sveis løpe innbitt omkring på flanken i en evig jakt etter leggbeskyttere å splintre. Senere spillende trener i Harstad, hvor han fortsatt erindres med glede.

Ståle Bratseth

Forventning: Siden Rune Bratseth var kjent som en såkalt «late bloomer» (spilte i fjerdedivisjon til han var godt over 20), måtte det jo skjule seg en stjernespiller også i bror Ståle?

Realitet: For hvert brødrepar i fotballen som Michael og Brian Laudrup, finnes det nok fem hundre som Rune og Ståle Bratseth. Det ble med noen kamper på vårparten 1997 for Ståle, før kontrakten ble terminert på grunn av ryggplager. Visst hadde han – i likhet med sin bejublede bror – hurtighet som en fuglehund, men dessverre hadde også posisjoneringsspillet hans visse likheter med en litt mangelfullt oppdratt engelsksetter under jakta.

Douglas Sequeira

Forventning: En midtbanespiller med erfaring fra VM og stjernestatus fra Major League Soccer måtte vel ta Tippeligaen med storm?

Realitet: En ganske langsom hardhaus med sparsommelig hårvekst og et noe nonchalant forhold til defensive returløp. Imidlertid en av få som hadde hardere headinger enn skudd. Sequeira sto også for en del taklinger du ellers bare finner på beslaglagte, argentinske VHS-kassetter fra åttitallet, hvilket også pynter på ettermælet.

Kara Mbodji

Forventning: Avisene var fulle av lovord om kjempen som TIL hadde snublet over via sine kontakter med Diambars-akademiet i Senegal. Det ble fortalt at russiske lag hadde prøvd å kjøpe han etter å ha sett han i treningskamper før seriestart.

Realitet: En atlet uten like, med spenst som en høydehopper og en taklingsstyrke av en annen verden. Må være en av de sterkeste spillerne som noensinne har stemplet en trønder på Alfheim. Ble brukt som midtbanespiller, siden TIL hadde Koppinen/Bjørk i de bakre rekker. Senere stjernespiller som midtstopper i belgisk fotball og fast inventar på det senegalesiske landslaget.

Valfler og brunost

I år har det ikke vært mye å se fram til, da nykommerne i stallen lenge så ut til å begrense seg til en dansk tenåring og Tom Høgli, som – til tross for å være et kjært gjensyn – ikke akkurat er et nytt bekjentskap. Denne uka skrev imidlertid Daniel Berntsen under for Gutan, noe som umiddelbart gjorde meg så forventningsfull som en gepard som snubler over en halt gnu.

Da Daniel Berntsen debuterte for Bodø/Glimt, la Runar Berg opp på flekken fordi Berntsen fortjente plassen. Berntsen var så god at han ble solgt til Rosenborg som attenåring. Etter at karskentusiastene skuslet bort talentet hans i flere sesonger, gikk han til Djurgården, hvor han tidvis imponerte. I fjor spilte han for Vålerenga, som selvfølgelig ikke klarte å få fram det beste i gutten.

Akkurat nå er jeg overbevist om at Berntsen og TIL vil passe sammen som vafler og brunost. Det skal også sies at jeg er mannen som trodde oppriktig på at Hendrik Helmke skulle redde oss fra nedrykk, men at Tryggvi Gudmundsson umulig kunne ha noe å bidra med. Det er med andre ord ingen grunn til å satse huslånet på at Daniel Berntsen blir årets spiller i eliteserien.

Men det er lov å håpe.