I kulde ned mot 40 minusgrader inntok de Alaskas villmark i langdistanse hundekjøring.
Ylva-li ble den første nordmann til å gjennomføre juniorutgaven av legendariske Iditarod - 260 kilometer for ungdommer mellom 14 og 17 år.
Halvveis i verdens lengste løp for juniorer måtte hundekjørerne gjennom ti timers obligatorisk hvile - og Ylva-li måtte pakke seg inn i soveposen og prøve å sove mens gradestokken viste rundt 30 kalde i Alaskas ødemark.
Lillesøster Ronja gjennomførte et løp som heter Willow-100, som er på 160 km, også hun som første nordmann.
– Vi er stolte over å ha klart det, sier de to søstrene i kor til VG.
– Drømmen er å komme tilbake og kjøre det vanlige Iditarod, sier Ylva-li, vel vitende om at «originalen» er på rundt 1500 kilometer og går over ei hel uke.
De to jentene har sittet på i sleden hos pappa Øyvind Nordahl Næss siden de var små, men har etter hvert begynt å kjøre selv.
– Vi har veldig lyst til å drive med dette. Vi er bitt av basillen, og den er ikke så lett å bli kvitt, fastslår Ylva-li.
– Det betyr veldig mye for oss å ha vært de første norske som har kjørt disse løpene.
De hadde altså med seg åtte egne hunder - og fikk i tillegg låne to der borte.
– Vi har trent opp hundene helt alene, uten hjelp fra pappa. Mange av deltakerne får ferdigtrente hunder til disse løpene. Det gjør oss ekstra stolte, sier de to, halvveis i munnen på hverandre.
Ronja ble nummer ni i sitt løp, Ylva-li nummer 16 i Iditarod.
– Å fullføre er en seier i seg selv. Det var veldig tungt. Jeg har aldri vært så sliten, sier Ylva-li.
– Det var første gang jeg kjørte et hundespann med ti hunder, så jeg var veldig nervøs. Det gikk mye fortere enn jeg er vant til, sier Ronja.
– Hvordan holder du styr på ti hunder?
– Det gjelder å holde styr på lederhundene. De vil gjerne ta igjen andre hundespann, de bare «gønner på», så vi må roe dem.
– Dette er ikke dyreplageri?
– Nei, nei! Hundene er en del av familien vår. Vi ser på dem som familiemedlemmer. Vi bruker veldig mye tid på dette, mange timer om dagen til trening, fóring og stell, svarer Ylva-li.
Minusgradene og de mange kilometerne i Alaskas villmark var faktisk ikke det som skremte jentene mest da de sto til start:
– Vi var redd for elg! Vi har hørt at elgene trekker inn til sporet, der det ikke er så dyp snø, og angriper hundene. Vi var livredde! Vi kjørte med bjørnebjelle for at elgen skulle bli skremt. Heldigvis møtte vi aldri elg i løypa, vi bare så dem langt unna.
– Hva tror dere hundene tenker?
– De vet jo ikke at vi har vært i Alaska, men jeg tror de synes det var gøy med nytt terreng. I Meråker er det mye bakker, der borte var det flatt og hardt.