I desember 2014 feide Larvik-stjernen Linn-Kristin Riegelhuth Koren inn 10 mål på 10 skudd under EM-finalen i Budapest.
Norge jublet øverst på seierspallen.
Men hjemme i Larvik lå klubb-direktøren lengst nede i dynen.
Sykemeldt og livredd.
Stjernespillerne i Larvik ante ingenting.
– Livet slukket rundt meg, beskriver Bjørn-Gunnar Bruun Hansen. Han hadde store problemer med å gå ut til postkassen. Bare han og klubbstyret visste om bomben som tre måneder senere skulle smelle i offentligheten.
Vi er i Jotron Arena Larvik. Klubbens hjerte.
Bjørn-Gunnar Hansen rusler forbi pokalskapet. Han er et vindusglass unna det største trofeet. For 13 år siden var Champions League-pokalen med ham hjem fra Pamplona. Spanske Itxaco var slått.
Bjørn Gunnar Bruun Hansen løftet den opp på farens grav. Alle skulle få ta del i det største som til da hadde skjedd norsk klubbhåndball.
Tre år senere var kontrasten total.
Og 10 år etter kommer tårene i møtet med VG.
For første gang åpner han opp om hvordan han opplevde tiden som fjernet Larvik Håndballklubb fra internasjonal topphåndball.
– Hadde jeg ikke hatt sønnen min, Noah, så vil jeg påstå at jeg ikke hadde levd i dag. Han var lyspunktet mitt, sier han stille.
– Jeg bar på all elendighet og fortvilelse nesten alene, sier han.
Men hvordan kunne det som startet som et eventyr bygget på lek ende i tragedie?
Larvik HK fikk det som mange andre tøft da finanskrisen traff i 2008. Året etter kom Bjørn-Gunnar Bruun Hansen tilbake som daglig leder etter noen års pause.
Byens nybygde arena sto klar. Det meste lå til rette for en gyllen fremtid.
Larvik HK skulle vokse både sportslig og økonomisk. Men klubben måtte finne nye friske penger.
Bjørn-Gunnar Bruun Hansen fant løsningen i Kina.
Larvik HK kjøpte inn 36 hoppeslott. Hjemmekampene skulle bli noe for hele familien. Inspirasjonen var hentet fra FC Københavns satsing på badeland i Danmark.
Og snart kom en ny idé opp.
Hva med et innendørs lekeland? 2500 kvadratmeter var jo ledige på den andre siden av Numedalslågen.
Bjørn-Gunnar Bruun Hansen tente på tanken.
Planen ble vedtatt av klubbens styre og årsmøte. Han dro tilbake til Hongkong for å kjøpe flere lekeapparater.
23. mars 2013 åpnet «Jippi Lekeland» med et stjernelag på plass i ballbingen.
– Jippi? Jeg husker ikke navnet en gang. Jeg husker det var noe sprudlende, men nei, sier Bjørn-Gunnar Bruun Hansen.
Han tar en liten pause.
– Jeg har fortrengt mye. Det var en periode av livet jeg tankemessig ikke har det godt om jeg vender tilbake til.
Larvik HK tok hele det økonomiske ansvaret for «Jippi Lekeland», men klarte aldri å overføre vinnermentaliteten til lekeplassen.
– Vi gjorde den største tabben noen gang, erkjenner eksdirektøren.
Etter fulle hus i oppstarten kom noen ubehagelige saker med unger som gikk i gulvet og fikk hjernerystelser. Det ble satt spørsmålstegn ved sikkerheten. Så kom sommervarmen nesten uten kunder, og en høst hvor driften var tilsvarende kald.
Det gikk i 21 måneder. Omtrent da Riegelhuth og de norske håndballjentene herjet under EM i Ungarn, stengte dørene i desember 2014. Planen var å ha 35.000 besøkende det året. Det endte på 12.663.
– Det gikk på ingen måte bra. Vi skulle aldri drevet det, sier Bjørn-Gunnar Bruun Hansen stille.
Skandalen ble ikke kjent før i februar 2015.
– Styret og jeg var på lag helt til ting ble offentlig. Da ble det hele røkla, minus nestlederen, mot meg.
Larvik HK sto til knes i økonomiske problemer. Den negative egenkapitalen lyste blodrødt i regnskapet. 14,5 millioner kroner i minus var veldig mye penger for en klubb med en omsetning på 25 millioner. LHK befant seg på randen av konkurs.
– Det føles fortsatt veldig trist. Jeg var spedalsk, sier Bjørn-Gunnar Bruun Hansen i dag.
– Jeg måtte til Sandefjord for å kjøpe matvarer. Jeg turte ikke å kjøre gjennom byen i Larvik. Jeg var redd for å stoppe på trafikklys. Redd for å møte folk. Sånn var det, sier han.
Bjørn Gunnar Hansen lå de fleste av døgnets timer med tristheten og depresjonen som sengekamerater.
– Jeg følte meg kjempeansvarlig. Kanskje var det noen andres ansvar også. Noen burde hatt bremsene klare når de hadde ansatt en kreativ kar med ADHD, sier han mens det triller fra venstre øyekrok.
– Jeg har ingen diagnose, men jeg er helt overbevist om at jeg kanskje også har flere bokstaver enn ADHD. Men jeg tror jeg mistet veldig mange av dem gjennom denne runden. Jeg er blitt en annen person.
– Hvordan da?
– Mye mer bekymret. Jeg ser risiko mye tydeligere. Jeg har lært enormt.
– Følte du skam?
– Ja, jeg følte at alt var min skyld og hadde egentlig bare lyst til å si unnskyld.
Det er tøft å drive internasjonal håndballklubb i Norge. Klubbkassene fylles slettes ikke til randen ved deltagelse i Europa. Kolstad måtte sist sommer kutte lønninger før satsingen hadde kommet i gang. Nå sliter Vipers tungt økonomisk. Tross tre Champions League-titler på rad.
– Å være daglig leder i en håndballklubb er i gjennomsnitt ganske bra. Problemet er at du har den ene hånden i en fryseboks og den andre på en kokeplate. Det er utfordringen, hevder Bruun Hansen.
Han er nå kommersiell sjef i eliteklubbenes organisasjon, Norsk Topphåndball. Han kom fra jobben som daglig leder i ØIF Arendal.
For Bruun Hansen gikk aldri tilbake til direktørstolen i Larvik.
Hans forhold til klubben endte i stedet i stedet med et nytt mareritt gjennom Larvik tingrett og Agder lagmannsrett.
Han mener at det fantes flere økonomiske skjeletter i klubbens garderobeskap. Larvik HK hadde inntektsført 4,5 millioner sponsorkroner fra en indisk investor. De dukket aldri opp.
Det tidligere mønsterbruket hadde pådratt seg en gigantisk hodepine.
– I den perioden hadde jeg migrene og flimring på øynene hver dag. Jeg klarte ikke å balansere det. Høsten 2014 klarte jeg ikke mer. Jeg sykmeldte meg.
– Følte du deg direkte ansvarlig som klubbdirektør?
– Ja.
Vinterregnet pisker ned på industriområdet i vestfoldbyen. Bjørn-Gunnar Bruun Hansen og sønnen Noah Hansen Klock jumper ut av bilen. For første gang siden marerittet er Bruun Hansen tilbake i Hegdalveien 59.
«Jippi Lekeland» er byttet ut med en innendørs trampolinepark. Far og sønn går bort til den låste inngangsdøren under et lite tak. Noah kikker inn. Bjørn-Gunnar vender brått og går ut igjen i striregnet.
– Det er større enn jeg husker, sier han.
– Hvordan opplever du å være her?
– Det er trist.
– Hvorfor har du ikke vært her på 10 år?
– Følelser. Jeg kjenner på dem i mange sammenhenger fortsatt. Jeg håper at jeg kan sette en strek nå og få det bedre. Dette har vært i hodet mitt hele tiden, svarer han.
Vi er seks minutter ute på den tomme parkeringsplassen. Nyhetsvarselet plinger på mobilen: Jürgen Klopp varsler sin avgang som Liverpool-manager.
– Jeg kommer aldri til å reise tilbake hit. Hvor var du da Klopp sa opp? Det verste som kunne skje, sier Bruun Hansen.
Båndene til havnebyen ligger i blodet. Bestefaren overlevde to tyske torpedoer under D-dagen 6. juni 1944, og kom tilbake til sin gravide kjæreste i Liverpool.
Ikke langt fra Anfield ble Bjørn-Gunnars mor født. Og som ung besøkte han og kompisene Liverpool-legendene Ray Clemence og Emelyn Hughes.
– Som 12-åring fikk jeg bursdagshilsen fra daværende Liverpool-manager Bob Paisley med autograf fra alle spillerne, forteller han.
Bjørn-Gunnar Bruun Hansen og sønnen setter seg raskt tilbake i bilen. De kjører en drøy mil ut til rehabiliteringshjemmet i Stavern.
Der venter Larvik Håndballklubbs æresmedlem Norma Bruun Hansen på sine to etterkommere.
– Jeg var venninne med søskenbarnet til John Lennon, forteller den Liverpool-fødte på oppfordring fra sønnen.
Hun har i over 30 år jobbet dugnad for LHK. Da to av klubbens mest kjente spillere – Gro og Anja Hammerseng-Edin – giftet seg, passet hun barnet deres. Hun jobbet videre for klubben etter at Bjørn-Gunnar Hansens tid var over.
– Jeg tok det ikke inn over meg. Jeg visste at ingen av oss hadde gjort noe galt. Men jeg hadde veldig vondt av Bjørn-Gunnar. Selvfølgelig kjente jeg også på smerten, sier hun.
Mor og sønn sitter ved siden av hverandre i gymsalen. Norma trener der etter sykdom.
– Det var så urettferdig. Det var leit at det gikk slik med Larvik HK. Men det var jo ikke underslag eller noe ulovlig. Vi gjorde så godt vi kunne, men det var ikke nok, sier hun.
– Vi visste hva som skulle til, men gjorde en forretningsmessig vurdering som var helt på trynet, sier Bjørn-Gunnar Bruun Hansen.
Sønnen Noah står på siden. Han var bare 11 år da det smalt i LHK.
– Når jeg tenker tilbake så skjønner jeg hvilken situasjon vi var i. Jeg var for ung til å skjønne dimensjonen av det. For meg spiller det uansett ikke noen rolle. Pappa er min og han er jeg kjempeglad i, sier 20-åringen til VG.
Noah ble lyspunktet da alt gikk i svart.
– Da Noah kom hjem, så begynte jeg å gjøre vurderingene på om det var bedre for andre om jeg ikke lenger var her. Det er et tungt sted å være, beskriver faren.
Det gikk så langt at Bjørn-Gunnar Bruun Hansen utvidet familiens gravplass ved Kapellet på Langestrand fra to til tre personer.
– Mor var bekymret for meg og jeg skremte livet av henne. Fakturaen gikk hjem til mor. Hun skjønte hvor jeg befant meg, sier han.
I fjor var Bjørn-Gunnar Bruun Hansen – sammen med moren – tilbake på kamp i Jotron Arena Larvik for første gang siden skandalen. Nå tar han seg en tur innom klubbkontoret.
Den tidligere landslagsspilleren Tine Stange har vært med på det meste gjennom sine 20 år i klubben. Hun kommer inn når VG er i arenaen. Bjørn-Gunnar får en klem. Tonen er humoristisk.
Men det har ikke vært enkelt å møte spillerne. Bjørn-Gunnar Bruun Hansen klarte ikke å unngå å møte profilen Lene Rantala da det sto på som verst.
– Jeg stivnet helt til. Jeg så Rantala, men så ingen vei å komme utenom henne. Jeg var livredd. Hun var en av spillerne. Det mest krevende av alt. Hun spurte hvordan det var med meg og ga meg en klem. Den varmen kjente jeg i flere uker etterpå, sier han.
Nesten-konkursen fikk et etterspill. Bruun Hansen sa opp direktørjobben, men mente klubben skyldte ham avtalt lønn. Etter to runder i rettsapparatet sto det uavgjort 1–1 i rettsavgjørelser. Så ble partene enige om et forlik i 2017.
– Det var kjempetøft. Jeg var i en tåke da det foregikk, sier han i ettertid.
Etter å ha jobbet både for fotballklubben Odd og håndballklubben Tertnes, ble han ansatt som daglig leder i ØIF Arendal. Det første halve året ved hjelp av arbeidsavklaringspenger fra NAV.
Sørlandsklubben ble seriemester i Bruun Hansens tid i klubben. I dag er han etablert med samboer og bosted i Arendal. Men jobben ble til slutt for tøff.
Han hevder at enkeltpersoner i hjembyen sendte en rykteflom etter ham nedover E18 mot sør.
– Jeg har opplevd at det har blitt sendt ut drittpakker om meg til alle i ØIF Arendal fra personer jeg vet hvem er. Å være synlig kan vekke noens følelser. Men det hjalp meg egentlig i Arendal. Vi snakket ut og båndene mellom oss ble faktisk styrket av det, sier han og skylder ikke på at pressen var urettferdige.
– Jeg har ingen grunn til å være sint på media, men på sosiale medier oppfører folk seg som de vil, sier han.
– Det var kjipt å lese på Facebook hva slags dust jeg var.
Men fortiden sluttet ikke med å glefse den kjente håndball-lederen i hasene.
– Jeg skal være ærlig med at jeg sluttet i Arendal fordi det dukket opp andre muligheter, men også fordi jeg begynte å bli bekymret igjen. Migrenen kom og jeg ble redd for ikke å levere.
– Jeg har egentlig aldri følt at jeg har vært god nok. I mange sammenhenger kan du håndtere det, men etter Larvik-tiden så kommer følelsen mye, mye kjappere, sier han.
– Jeg turte ikke mer. Jeg var for bekymret til å kunne stå i det med det fulle og hele ansvaret som daglig leder, sier han og er fornøyd med overgangen til Norsk Topphåndball i Oslo.
Mange gamle vennskap har gått fløyten. Noen få er tatt opp igjen i hjembyen.
– Det er trist å ha mistet så mange av vennene jeg hadde hatt over lang tid. Det er kjempevanskelig å få barndomsvenner ved 57 års alder. Kjempekjipt, sier han og fortsetter.
– Larvik HK har aldri gjort meg noe vondt. Følelsene har vært mellom mennesker. Jeg har sterke følelser for Larvik. Det er en fantastisk by. Det er hjemme.
Et tiår har gått. Bjørn-Gunnar Bruun Hansen har tatt noen steg. Han innrømmer at det koster å snakke med VG. Men er glad for endelig å ta bladet fra munnen:
– Jeg håper det blir bedre nå.