Hvem er det? Slik lød den generelle tilbakemeldingen da fotballpresident Lise Klaveness presenterte engelske Gemma Grainger (41) som ny landslagstrener. Hun er den første ikke-skandinaven i jobben noensinne.
– Nordmenn er veldig rare. Spør jeg dem hvordan helgen har vært, så sier de bare at den var «fine», at den var helt grei. Da får jeg lyst til å spørre om de vil snakke om det eller det har skjedd noe alvorlig, ler briten.
I dette intervjuet forteller landslagstreneren om stjernene som dro henne til Norge, hyllesten til Brann og hvordan hun måtte holde jobbtilbudet hemmelig for faren sin.
Måtte holde det hemmelig
For den «ukjente» Grainger føltes jobbtilbudet fra Fotballforbundet som å ha skutt gullfuglen.
– Det var helt enormt for meg og alle rundt meg. Alle som kjenner fotball, vet at Norge er en fotballnasjon, og at de har stjernespillere på laget. Dette var en stor mulighet jeg ikke kunne si nei til, forteller hun.
At hun takket ja til å gå fra Wales til Norge tidlig i januar, kunne hun fortelle til alle i nær familie, unntatt én.
– Faren min fikk ikke vite at jeg fikk jobben før like før det ble annonsert. Han blir så engasjert og klarer ikke å holde det for seg selv, sier Grainger.
Fem minutter før nyheten ble sluppet, ringte hun hjem til moren og ga klarsignal til at faren også fikk lov til å motta beskjeden.
Ler når hun får spørsmålet om bosted
Aftenposten møtte den energiske briten en tidlig morgen på Ullevaal stadion. Tidsskjemaet må nemlig holdes strengt når hun er i Norge.
Hun skal fortsatt ha bostedsadresse i Leeds i England, men ler når hun får spørsmålet om dette kan bli problematisk.
– Jeg har fått dette spørsmålet flere ganger og smiler hver gang. Når jeg sier at jeg bor i Leeds, så handler det mest om at jeg drar dit for vaske klær og pakke om, for å deretter reise videre.
Samme kveld reiser hun til Bergen, deretter hjemom før hun skal til Barcelona og Lyon for å møte landslagskapteinene Caroline Graham Hansen og Ada Hegerberg.
I tiden fremover skal hun pendle mellom Storbritannia, Spania, Frankrike, Italia og Norge for å se norske spillere i utlandet.
Ute har snøen lagt seg over gresset på Ullevaal. Grainger innrømmer at hun trives i kulden. Det gir henne en frisk start på dagen. Fra de store vinduene ser hun ned på det snødekte underlaget der debuten snart skal finne sted.
Norge spiller to playoffkamper i Nations League mot Kroatia borte 23. februar og hjemme 27. februar.
– For å være helt ærlig, så vil jeg bare gå ned på banen og startet spillet nå. Skulle ønske de første kampene var i morgen.
– Jeg vet selvfølgelig hvem spillerne er
Over henne henger det et stort bilde av landslagskaptein Ada Hegerberg. Grainger legger ikke skjul på at hun og andre stjerner i landslaget gjorde jobbtilbudet attraktivt.
– Jeg følger med på all europeisk fotball og vet selvfølgelig hvem spillerne er.
– I tillegg så snakker historien for seg selv. EM-, OL- og VM-gull, det er stor fotballhistorie i Norge. Jeg vet at det er en historikk som har inspirert og skapt fotballtalentene som er i troppen i dag, forteller hun.
Nå er hun klar for å skrive et nytt kapittel om Norges kvinnelandslag i fotball. Og timingen kunne ikke vært bedre.
– Denne perioden jeg er her nå, er helt enestående. Se på Brann i Champions League, for eksempel. I resten av Europa snakker man om det eventyret de er med på.
– Jeg vil at folk skal snakke sånn om dette landslaget også. At unge jenter ser opp til oss, heier på oss og håper en dag å få spille der selv, forteller Grainger.
Fjerde trener på 1,5 år
Grainger blir Norges fjerde trener på halvannet år. Flere saker om interne forhold preget mediedekningen til landslaget. Hun smiler når Aftenposten spør hva hun skal gjøre for å skape stabilitet i gruppen.
– Jeg smiler nå fordi dette (ulike meninger internt, red.anm.) skjer i alle lag. Og det vil det alltid være. Det er 23 spillere og 18 ansatte, selvfølgelig vil det være ulike meninger. Jeg ville blitt mer bekymret om det var motsatt, forteller hun.
– Jeg har ikke møtt laget ennå. Så vi må starte der. Det viktigste blir å skape en arena der alle føler seg hørt og at vi sammen, som et lag, blir enig om hvordan vi skal løfte oss.
Hun understreker at det er en utfordring å samle spillere fra forskjellige klubber, i ulike alder og på ulike nivåer.
– Det aller beste med jobben er å kunne jobbe med de beste spillerne i landet. Det vanskeligste blir å få det beste ut av hver enkelt spiller i et team, sier Grainger.
Forsiktig med å måle suksess
Grainger mener likevel at man skal være forsiktig med å måle suksessen til et landslag.
– Suksess kan være forskjellige ting. Det kan bare være én vinner av en turnering. Måler man suksess etter dette kriteriet, så er det bare ett suksessfullt lag for øyeblikket, og det er Spania.
– Vi må finne ut hva vårt mål er. Det er sunne samtaler å ha, samtidig så må vi innse at det ikke alltid går slik man ønsker. Noe vil alltid gå galt i en fotballkamp. De er de øyeblikkene man lærer mest av og som kan være mest til hjelp i fremtiden, sier den nye landslagssjefen.