Det europeiske fotballforbundet UEFA har 55 medlemsnasjoner. I de fleste av dem er det to eller flere lag fra hovedstaden i toppdivisjonen på herresiden. England og Armenia har hele syv hver.
14 land har – som Norge – bare ett lag fra hovedstaden. Men de fleste av disse er store og dominerende klubber, som Paris Saint-Germain, HJK Helsinki, FC København, Ajax, Legia Warszawa, sveitsiske Young Boys, slovakiske Slovan Bratislava, Astana i Kasakhstan og Pristina i Kosovo.
At Vålerenga byttes ut med debutanten KFUM gjør at Oslo definitivt befinner seg i fotball-bunnsjiktet blant europeiske hovedsteder. Kjetil Rekdal mener det kan sammenlignes med tilstanden i Berlin. Der har storklubben Hertha ramlet ut av Bundesliga, igjen, og er erstattet av mye mindre Union.
– Det er veldig likt og det er de samme mekanismene som gjelder i både Vålerenga og Hertha, mener Rekdal, mannen som ledet Vålerenga til sølv i 2004 og det foreløpig siste seriegullet i 2005. Han har vært både spiller og trener i Vålerenga – og han var kaptein i Hertha Berlin.
– Hertha har rotet det til og vi ser hvor galt det kan gå uten en stabil retning i en slik klubb. Da er det alltid noen som roper høyt og til slutt vet man ikke hvem man skal høre på, sier Rekdal, som også var tilbake som trener i Vålerenga fra 2013 til 2016 og deretter sportsdirektør noen måneder.
Han vil ikke mene noe om hvorfor det har gått galt i Vålerenga i år, men om utfordringene i en storklubb i en storby, sier han:
– Alle vil dit når det går bra, men det er få som står igjen når det går dårlig. Det er så mange interessekonflikter. Da trenger man rett folk på leder-, trener- og spillersiden. Det er så mye som er utmattende, de må slåss i mediestormer og vifte bort folk som blander seg borti alt, sier Rekdal.
– Det er ekstremt vanskelig å samle klubben om en felles retning. Men noen må ha taktpinnen, og du skal være tøff i nøtta for å ha en sentral rolle i en slik klubb, fortsetter trenerveteranen.
Han hadde med seg Kjetil Siem som direktør midt på 2000-tallet. Nå er Siem tilbake i klubben, men han ønsker ikke å bli med i en debatt om Oslo-fotballen akkurat nå – få dager etter nedrykket.
– Vi har nok med oss selv akkurat nå, sier Siem.
Neste sesong kunne Oslo hatt to lag i toppdivisjonen for første gang siden Lyn forsvant i 2009. Isteden surret Vålerenga det til i playoff-finalen mot Kristiansund. Rekdal mener det nederlaget viser hvor vanskelig det kan være å håndtere presset i Vålerenga.
– Det er et mysterium at de vinner 2–0 borte og gir det bort på hjemmebane. Med fansen i ryggen er det ubegripelig at de roter det bort, men på 0–1 frøs hele gjengen til is. Og at dette laget bare vinner to hjemmekamper gjennom sesongen sier en del om forventningene og presset.
Vålerenga har tatt én medalje siden 2010 – bronsen i det første pandemiåret 2020. Det er snart et par tiår siden Oslo var en maktfaktor i norsk fotball. Rekdal peker på at Vålerenga i øyeblikket ikke har økonomi til å konkurrere med de aller beste.
– Bodø/Glimt hadde heller ikke noe stort budsjett for noen år siden. Er det vanskeligere for Vålerenga å skape det samme?
– I utgangspunktet skal det ikke være det. Men det blir aldri skikkelig ro. Mekanismene og utålmodigheten – og innblandingen fra omgivelsene – er mye, mye større rundt Vålerenga. Det er diskusjoner rundt spillere, trenere, system, ledere, hvem skal kjøpes og selges, alt tapper folk for energi og kraft.
– Da Geir Bakke (dagens trener) var assistenten min på 2000-tallet sa han at ett år i Vålerenga er som tre år i en annen klubb. Det kjenner jeg meg igjen i.
Lars Bohinen jobbet også med Rekdal i Vålerenga, som både assistent og sportslig leder, og han spilte i både Lyn og Vålerenga. Lyn er nå tilbake på nest øverste nivå, etter to strake opprykk.
– Jeg ser ingen grunn til at det skal være så vanskelig å skape et topplag i Oslo. Det handler om å ha de riktige folka på bussen og skape en god og levedyktig og verdibasert kultur. Deretter kan man begynne å snakke om spillerlogistikk og så videre. Så enkelt og så vanskelig er det, sier Bohinen, som påpeker at Vålerenga og Oslo-fotballen får frem mange talenter.
– Det drives meget godt på ungdomssiden. Men det er et krav om å være best hele tiden. Da føler man kanskje ikke at det er rom for å dyrke talentene. Det er ikke tid til å vente.
Oslo-gutten Yaw Paintsil (24) tok bronse med Tromsø denne sesongen. Han vokste opp i Årvoll og senere Kjelsås, og innrømmer at drømmen som barn var å spille for Vålerenga.
– Ja, så ærlig må man vel være. Jeg har vært på de fleste kampene og sett opp til spillerne der, sier han, men er rask med å understreke at han stortrives i Tromsø. Han har aldri tenkt at han burde blitt hentet av Vålerenga.
– Men Napoleon (Jakob Napoleon Romsaas) holdt et ganske høyt nivå da han dro, sier han om sin 19 år gamle lagkamerat. Romsaas ble hentet fra Skeid som 18-åring.
– Jeg hospiterte på juniorlaget da jeg var 17, men fikk gjennombruddet ganske sent og så det ikke som realistisk at jeg skulle få noen sjanse der. Det er et veldig stort marked i Oslo med mange talenter. Og Vålerenga har jo spillere som har kommet fra akademiet, som (Magnus) Sjøeng og (Magnus Bech) Riisnæs, sier Paintsil.
Landslagssjef Ståle Solbakken har over ti år lang hovedstadsklubb-erfaring fra FC København.
– Det er vanskelig å peke på én ting som er galt i Vålerenga. Jeg tror det handler om at de må finne ut «hvilken klubb er vi og hvor vil vi». Det har ikke vært noen klar retning, sier Solbakken og henter frem det samme ordet som Bohinen: Kultur.
– Kultur slår ofte alt. Og man bygger ikke kultur uten personligheter over tid. De må stå der når det blåser og når sola varmer. Det er en egen kunst.
– Det er litt vanskelig å få fatt i hva denne kulturen handler om?
– For meg er det ikke så vanskelig. Det kan deles i to: Hva skjer på banen – og hvordan legger vi til rette for det? Det handler om å ha de rette personene i de rette stillingene over litt lengre tid. Og her kan det hende Vålerenga har noe å bygge på, med en trener på lang kontrakt, ganske ny sportsdirektør, fortsatt samme eier og flere nye ledere. Sånn sett er det ikke helsvart, selv om de rykker ned.
– Er det større utfordringer med å etablere en vinnerkultur i en hovedstadsklubb enn i mindre byer som Bodø og Molde?
– Det bør det i utgangspunktet ikke være. Vålerenga har større forutsetninger enn Bodø/Glimt og Molde, selv om det er naivt å tro at ikke størrelsen og området også kan være et hinder.
– Er det viktig for norsk fotball å ha med et topplag i hovedstaden eller er det en liten floskel?
– På kort sikt er det en floskel. Norsk fotball lider ikke av at Vålerenga er nede ett år eller to, men Norges største by bør selvsagt ha representanter i den øverste ligaen.