– Jeg har ruset meg mesteparten av livet mitt. Følelsen på toppen kan fint forveksles med tiden rusen var god. Det var en glede som er vanskelig å forklare.
Etter over 140 kilometer på sykkelsetet stirret flere kilometer med stupbratt fjellside Terje Hunstad Holst rett i ansiktet. Han flakket ikke med blikket.
Svingene som slynget seg oppover steinmassivet lå der som et reptil med gapende munn, klar til å fortære de siste kreftene hans – og litt til.
Melkesyre fylte raskt lårene. Hver høydemeter var en kamp i seg selv. På mange måter kunne fjellsiden minne om de siste åtte månedene i hans eget liv.
Og på samme måte som han fikk bukt med rus og depresjon, nådde han til slutt toppen på Skjervet, den mest fryktede bakken i sykkelrittet Bergen–Voss.
– Det var veldig emosjonelt da jeg kom opp bakken. Man blir på en måte høy, sier Holst om følelsene som gikk gjennom kroppen da han trillet over toppen.
På rekordtid har Holst gått fra å jakte kjemisk rus til å bli høy på fysisk aktivitet.
Denne uken reiser han og 34 andre tidligere rusavhengige til Tour de France for å sykle to etapper.
Fredag sykler gjengen 1. etappe i København sammen med blant andre Dag Otto Lauritzen, tidligere skipresident Erik Røste og sykkelpresident Jan-Oddvar Sørnes. To dager senere skal utøverne få bryne seg på 3. etappe og hele 182 km fra Vejle til Sønderborg.
Begge hender på styret
Det føles ikke tilfeldig at vi blir bedt om å møte én av de i alt fire sykkelgruppene til «Idretten skaper sjanser» i Tørkoppveien.
Her, på Dillingen utenfor Moss, er den eneste tilgjengelige rusen endorfiner kjøpt med egen muskelkraft.
Inne i klubblokalene til Morsa Sykkelklubb står blåkledde syklister klare til å gjøre de siste forberedelsene før ferden går mot København og første etappe i verdens største sykkelritt kommende fredag.
Ved avreise Oslo var det 26 grader, brennende sol og vindstille. Innen ankomst Moss har Moder Jord bestemt seg for å tømme lungene for luft, og det er 15 sekundmeter i kastene.
En slags påminnelse om hvor viktig det er å ha begge hendene på styret, hvis ikke kan det være lett å blåse ut av kurs. Noe sykkelgruppen her i Moss dessverre vet altfor godt.
Én av disse er Terje Hunstad Holst. Etter et helt liv på feil side av loven er asfaltstripene etter hvert blitt hans nye rettesnor. Og han sparer ikke på superlativene.
– Det har vært helt magisk. Ikke bare har det vært bra for meg, men for familien og alle som jeg betyr noe for, sier han sprudlende.
Det hersker liten tvil om at Holst nå er en vaskeekte syklist. Skillet mellom det kritthvite og nøttebrune på overarmene avslører ham.
Det var det få, om noen, som hadde forestilt seg for kort tid siden. Daglig leder i «Idretten skaper sjanser», Morten Nyborg, hadde en rekke ganger forgjeves forsøkt å verve ham til prosjektet.
Det var først da han traff «bunnen», at han var villig til å gi sykkelen en sjanse.
– Jeg skjønte at jeg måtte gjøre en endring. Det har kostet litt, men fy søren, det har vært verdt det, sier han.
Fellesskapet
Store deler av livet til Holst har vært preget av sterk turbulens. Til sammen har han tilbrakt over seks år bak høyreiste fengselsmurer. Inn og ut av rehabilitering. Drivkraften har som regel vært rus.
– Jeg har levd høyt, og jeg har levd lavt. Jeg har hatt masse penger, og jeg har bodd på gaten, forteller han åpenhjertig om livet han har levd.
Historien til 39-åringen fra Sarpsborg er ikke uvanlig her. Bak latteren, som til tider løper løpsk inne i det lille klubblokalet, skjuler det seg mange lignende historier.
Humøret og latteren kommer alltid bardus på daglig leder Morten Nyborg.
– Det overrasker meg. Særlig når du vet hvor jævlig de har hatt det. At de har greid å bevare humøret, er helt fantastisk, sier Nyborg.
For Holsts fremgang på sykkelsetet og det faktum at han har holdt seg rusfri, er på ingen måte unikt her hos «Idretten skaper sjanser».
– Det er veldig lav frafallsprosent. Bare i fjor hadde fotballen et par hundre stykker som kom seg tilbake til skole eller jobb. Det er ingenting som kan sammenlignes, konstaterer lederen.
Nyborg forteller at idrett og fysisk aktivitet er den sekundære årsaken, det aller viktigste er fellesskapet. Et sted å gå til. Det er Holst enig i.
– Det er så kult å se hvordan andre blomstrer på samme måte som meg selv. Det er kjempemorsomt å se fremgangen deres på sykkelen, men også på det sosiale. Fellesskapet er vel så viktig som det å sykle, skyter han energisk inn.
Ildsjelen
Her, i lokalene til Morsa sykkelklubb, har Holst og resten av sykkelgruppen funnet noe de kan stole på.
– Den stabiliteten er kjempeviktig. Vi trenger aldri tenke på om vi får utstyr eller noe, alt det ordner seg, sier Holst med takknemlighet i stemmen.
At han og flere hundre mennesker med rusutfordringer har et sted å gå til, skal Morten Nyborg ha mye av æren for.
I 2011 var han én av to som tok initiativ til å starte et gatelag i fotball i Fredrikstad. Det har vokst til 28 lag og er nå Idretts-Norges største samfunnsprosjekt.
– Selv om det er slitsomt, så gir det mye energi, sier Nyborg.
Det er tydelig at det å gi mennesker en ny sjanse, er viktig for grunnleggeren. Organisasjonen er ikke bare en jobb for Nyborg, den er på mange måter livet hans.
– Når vi skal på tur nå i sommer, så står datteren min på kjøkkenet. Hun har måttet ta skoleferien sin her. Det er blitt en familiebedrift, sier han med et smil like lunt som lukten av en bolledeig til heving under et fuktig kjøkkenhåndkle.