Det rangeres som en av verdens mest lukkede og udemokratiske idrettsorganisasjoner.
Men den norske håndballpresidenten Kåre Geir Lio forsvarer måten håndballen styres på.
Håndball-VM i Norge, Sverige og Danmark har vært preget av utenomsportslig fokus.
Først det at 32 deltagerland senker kvaliteten på produktet. Så at trekningen gir vertsnasjonene rett til å skreddersy sin vei frem mot finalene til en viss grad. Det siste varsler Lio at han nå ønsker å ta opp.
President Hassan Moustafa (79) fra Egypt har ledet IHF i 23 år.
I løpet av perioden har antall medlemsland vokst, antall land i VM har vokst, inntektene har vokst – og anklager om udemokratisk styresett har vokst.
Organisasjonen Play The Game gir IHF en totalscore på 37 av 100 på parametre som gjennomsiktighet, demokrati og sosialt ansvar. Fifa har til sammenligning en score på 61.
– Hva synes du om måten Hassan Moustafa styrer IHF på?
– Hvis du måler ham på alminnelige resultatparametre for ledere, så scorer han høyt. Vi tenker annerledes om styring og ledelse, men må også akseptere at dette kan utøves på forskjellig vis, sier Lio til VG.
IHF har valgt å være mye tettere på drift og detaljer enn det Norge har, argumenterer Lio. Slik var det også i Norge for 40 år siden, sier han.
– Men jeg vil ikke felle noen dom over IHFs måte å gjøre det på. Vi må akseptere at noen tenker annerledes enn det vi gjør i NHF og i en skandinavisk ledelsesfilosofi, sier den norske håndballpresidenten.
Moustafa har brukt det mange kaller «Blatter-metoden», ved å utvide antall medlemsland. Det kan også føre til at ledelsen forsterker sin egen makt, mener kritikere.
Siden hvert land har én stemme, vil Guatemalas telle like mye som stormakten Tysklands. Dette, hevder kritikerne, er sårbart for å bli brukt til å konsentrere og beholde makt. NRK belyste styresettet i et omfattende intervju tidligere denne uken.
– Hvis man ser på måten IHF er organisert på, er det egentlig demokrati i praksis?
– Altså, hvis du ser på måten valg og alt det konstitusjonelle foregår på, så er det demokratisk.
– I teorien ja, men er det det i praksis også? Hva synes du om hvordan stemmeretten fungerer?
– Ja, den er jo som den er i IHF, og som jeg opplever i idretten for øvrig, at alle har én stemme.
– Er ikke det systemet da sårbart for at mindre nasjoner lettere kan bli påvirket til å støtte sittende styre?
– Eller store nasjoner kan påvirke det.
– Hvis Guatemala og Tysklands stemme teller like mye, vil ikke det da potensielt kunne organisere systemet slik at makthaverne har større sjanse til å bli sittende?
– Det er en form for mistenkkeliggjøring. Jeg kan ikke ta stilling til det. Vi jobber helt demokratisk og ryddig i kongressituasjoner.
– En kan mistenke folk for å gjøre det. Jeg gjør ikke det. Jeg opplever at IHF og Hassan sin motivasjon for å ha 32 land i VM er å legge til rette for å flere inn i store mesterskap.
– Hva synes du om kritikken IHF får for å være lite demokratisk og lite åpen?
– Jeg synes den er overdrevet på mange steder. I praksis opplever jeg ikke det. Jeg opplever at jeg er fri til å jobbe for det jeg vil og fremme de synspunktene vi har.
– Men sånn som IHF overordnet er organisert på og styrer på, ser du noe problematisk der i det hele tatt?
– Hvis jeg skulle tenke på et forslag, så må det være at Tyskland og Norge og Danmark og Frankrike skal ha et annet stemmevotum enn alle de landene du snakker om. Og er det demokratisk? Det er jeg usikker på.
– Men hvordan er det da sånn at veldig mange på utsiden i uavhengige idrettsorganisasjoner og liknende er så sterkt kritisk til IHF?
– Jeg vet ikke hva de kritiserer IHF for. Så det kan jeg ikke svare for.
– Kritikken er nettopp det at makten konsentreres på toppen. Og at de ved å utvide antall medlemsland samtidig sikrer seg stemmer.
– Det er slik de fleste organisasjoner jeg kjenner til er organisert, slik at hvert land har én stemme. Og det er et prinsipp som en kan like eller ikke, men enn så lenge er det vel det beste vi har.
– Kritikere og utfordrere av ledelsen i IHF har opplevd blant annet at mikrofonen blir skrudd av mens de er på scenen.
– Det har jeg ikke opplevd. Det har jeg ikke opplevd på et sånt møte. Jeg har alltid fått lov å låne mikrofonen.
– Men er det kanskje nettopp fordi du ikke er så veldig kritisk til måten IHF ledes på?
– Det eksempelet du nevner må ha vært før min tid, tror jeg.
Det stemmer: Det var i 2009 presidentkandidat Jean Kaiser opplevde at mikrofonen ble skrudd av og på mens han talte. Lio ble norsk håndballpresident i 2015.
Lio trekker frem et gjennomslag de fikk i 2017. Da sørget et norsk forslag for å sikre kvinnelig representasjon i alle komiteer og styrer i IHF.
Norge var også i bresjen for å fjerne det mye omtalte bikinikravet i strandhåndball. Det ble fjernet i 2021.
– Reaksjonene mot VM nå er ganske sterke, mens du sitter her nå og forsvarer det. Er dere i takt med folket?
– Hvor er de sterke?
– De er på TV, i sosiale medier, i avisene ...
– Det er fra kommentatorer. Jeg har altså ikke hørt noe ifra noen andre, men nå skal vi ta det opp. Og så skal vi forbedre det.
– Er ledelsen i IHF mest opptatt av å jobbe for å beholde egne posisjoner, kontra å jobbe for håndballens beste?
– Jeg tror IHF jobber for håndballens beste.