– Det var dritt, skikkelig dritt. Jeg var så nær ved å si «jeg løper ikke», sier Line Kloster i forbindelse med en treningsøkt i friidrettshallen i Bærum idrettspark.
Hun er Europas nest raskeste kvinne - og verdens 11. raskeste - på 400 meter hekk i 2022.
Med forklaringen om hvorfor det var dritt, røper hun det som til nå har vært en hemmelighet - og sannsynlig årsak til at hun sprakk på oppløpet under EM i august og ikke tok seg til langhekkfinalen i Olympiastadion i München.
3. juli i sveitsiske Le Chaux-de-Fonds - halvannen uke etter å ha «perset» og vunnet NM-gull på 100 meter - senket Line Kloster den daværende norske rekorden (54,72) til Amalie Iuel på 400 meter hekk med oppsiktsvekkende 81/100.
Før start ringte hun imidlertid til sin mangeårige trener Petar Vukicevic og fortalte at hun følte seg dårlig, og vurderte å droppe konkurransen. Hun løp likevel, og senket sin personlige rekord med over ett sekund - fra 54,99 til 53,91.
Litt senere den dagen løp hun 6/10 under sin daværende norske rekord 23,11 (23,03 i Zagreb 9. september), men i for mye medvind til at 22,51 ble rekordgodkjent.
Dagen etter testet hun positivt for covid-19, ble sengeliggende i halvannen uke og fikk spolert tre treningsuker.
– Det var totalt feil tidspunkt med tanke på at vi skulle satse på EM. Jeg fikk en liten mental knekk, ble rådvill og visste det ikke ville bli så bra (i EM) som vi hadde håpet, sier hun.
På spørsmål om hun har kjent bivirkninger etter corona-sykdommen, svarer hun at hvilepulsen hele tiden etterpå har vært forhøyd - og hun har «hjernetåke». Hun husker ikke reisene hun faktisk har foretatt, glemmer saker og ting, og hvor hun har lagt dem. Hun skriver en melding til Petar Vukicevic - han og hun er «vi» - for så sekunder senere å måtte sjekke om hun faktisk har gjort det.
Men det hindrer henne ikke fra å stå fast på målet om å hevde seg i verdenstoppen frem til OL i Paris om to år. Hvis det går bra, fortsetter hun til VM i Tokyo 2025. På kortere sikt skal hun, tradisjonen tro, oppholde seg 1300–1400 meter over havet i sørafrikanske Potchefstroom det neste halvåret - når det er vinter her og sommer der.
Der løper hun på gress. Det er mindre belastende for bena og føttene enn andre banedekker. Hun liker seg i varmen, maten og innkvarteringen er tipp topp. Kostnadene for forberedelsene til neste VM-sesong dekkes inn av stipendene fra klubben hennes Vidar og Norges friidrettsforbund.
Line Kloster vedgår at fritiden innimellom de ni ukentlige øktene - noen ganger flere enn det - kan medføre mye alenetid sør for ekvator. Hun har satt programmererstudiene på vent siden 2019, bor gratis hjemme hos mamma på Slemmestad i Asker og er tidvis smertelig klar over at idrettsstipender ikke er pensjonsgivende inntekt. På spørsmål om hun ønsker seg barn, svarer hun at det ikke er aktuelt før hun legger opp.
– Det er det valget jeg har tatt, og det jeg har hatt lyst til å ta, sier hun.
Men hun gleder seg til at hennes yngre søster venter barn på nyåret: «Jeg skal bli tante!»
– Den er litt verre, sier hun med tanke på norske heltidsutøveres skjebne: Null pensjonspoeng.
OL-heltene i egen «lønnsklasse»: – Stor forskjell
– Når du lever som en student, eller mer fattig enn en student, i over 10 år, forplanter det seg hele livet. Men jeg må nok sette meg ned en dag for å gå gjennom slike ting. Det ville selvsagt vært lettere hvis jeg var ferdig utdannet og kunne ha gått rett ut i jobb etter idretten, sier hun.
De fleste av Norges beste friidrettskvinner har rundet 30 år: Langdistanseløper Karoline Bjerkeli Grøvdal (32), 800-meterløper Hedda Hynne (32), 200- og 400-meterløper Elisabeth Slettum (36), stavhopper Lene Retzius er snart 27, langhekkens Amalie Iuel 28.
Landslagets kvinnelige parautøvere Ida-Louise Øverland og Ida Yessica Nesse er 19 og 29.
Til sammenligning er Norges beste friidrettsmenn stort sett ungfoler, og foran neste VM-sesong ble veteranene Henrik Ingebrigtsen (31), mangekjemper Martin Roe (30) og Sondre Nordstad Moen (31) vraket på grunn av svake resultater - samt skadeplager - over tid.
– De modner på mange måter senere, sier Petar Vukicevic - som også er trener for landslagets korthekkløper Vladimir Vukicevic (31) - når det gjelder kvinnene.
Han startet så smått som trener for Line Kloster da hun var 16 år gammel. De siste 13 årene har han fullt og helt hatt ansvar for henne. Han påpeker at hun er svært lojal overfor «opplegget». Nå har de endret styrketreningen og trener «lite» hurtighet, og «mye» langt. Han hevder hun er blitt hurtigere som følge av det.
Han mener hun egentlig har vært lite skadet og dermed fått anledning til å bygge en god fysisk base. Vukicevic (66) har gitt henne en ekstra fridag i uken etter at hun fylte 32, slik vanlige arbeidstakere gjerne får en ekstra ferieuke etter fylte 60. Han forteller at det først var i 2017 hun begynte å løpe 400 meter hekk, som er blitt hennes spesialøvelse. Hun har hatt «tre gode sesonger på rad» som 30-, 31- og 32-åring.
Line Klosters skadehistorikk har imidlertid et alvorlig preg. Samtidig er det ingen tvil om at basen hennes er bred. Hun bedrev allsidig fysisk aktivitet da hun var yngre.
Fotball, håndball, basketball, rytmisk gymnastikk, alpint og en rekke friidrettsøvelser. Frem til for fem-seks år siden skulle 178 centimeter høye Line Kloster egentlig bli høydehopper.
I 2015 pådro hun seg et brudd i foten. Det tok ett år før det var ordentlig leget.
Line Kloster har en medfødt kjevefeil. Hun hadde 27 prosent funksjonalitet i bittet. I 2013 var hun gjennom en omfattende operasjon for å korrigere den. Hele 2014-sesongen gikk i vasken. Hun viser frem et bilde av hvordan ansiktet hennes så ut etter operasjonen. Hun ønsker ikke at det skal bli publisert i VG.
EM-test i Monaco: Trenger fortsatt oppkastbøtte
Det har siden vært lettere for henne «å beholde vekt». Måltidene tar kortere tid enn før inngrepet, som hun stadig blir påmint ved at hun kjenner en skrue som beveger seg ved neseroten.
– Vi er dumme nok til ikke å slutte, svarer hun spøkefullt på spørsmål om hva hun tror er årsaken til at mange norske friidrettskvinner er «late bloomers».
Seriøst påpeker hun at Karoline Bjerkeli Grøvdal var god tidlig. Hun debuterte i senior-VM som 17-åring i 2007. For egen del, sier Line Kloster, «er det» - hennes sene blomstring - at hun fra tidlig alder ikke har hatt en kropp som har vært laget for å være god i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene.
– Hvordan var kroppen din?
– Jeg har alltid vært kjempetynn. Fra jeg var 12 år til jeg ble 13, vokste jeg mellom 13 og 15 centimeter på ett år. 16 år gammel fant jeg ut at jeg led av kraftig jernmangel. Den kombinasjonen har medført at det har tatt veldig lang tid å brygge opp kroppen jeg trenger for å være god, svarer hun.
Hun påpeker at 1990-årgangen i friidrett alltid har vært god, og hun har hele tiden vært i toppen blant dem. Men «når kneet ditt er større enn legg- og lårmuskulaturen» fordi du har vokst så fort, tar det tid for kroppen å bygge muskulaturen «som skal til» - og vende seg til høyere vekt.
– Så har du puberteten i tillegg. Den tuller det også til, sier Line Kloster.
Hun sier ulempen for jentene er at det er mange flere veier til Rom enn det er for guttene. Jentene trekkes i større grad mot andre sosiale arenaer. Guttene får hjelp av testosteron - det mannlige kjønnshormonet - når de vokser. Og hun mener det er underkommunisert hvor stor påvirkning «hormonene kan ha» som årsak til at jentene slutter før de har kommet til det punktet hvor hun er i idrettskarrieren.
– Jeg var tynn og hadde problemer med å bygge meg opp, mens andre legger på seg og må bruke begynnelsen av 20-årene til å stabilisere seg. Det er et mindretall som er «midt i mellom». Jeg mener veldig mange idretter satser på måter som passer guttene, men som ikke passer jentene, sier hun.
– Hva er det som ikke passer jentene?
– At du kan «se» hvem som vil bli gode når de er juniorer. Det er langt færre kvinner som er gode juniorer og blir gode som seniorutøvere, enn når det gjelder menn. Veldig ofte har det å gjøre med når puberteten slår inn for jentene. Spesielt for dem som går opp i vekt, svarer hun.
– Og så har du kunnskapen hos trenerne. Det å kunne se at det vil være noen år hvor man må trene (jentene) annerledes, teknikk i stedet for mengde og sånne ting, tilføyer hun.
På spørsmål om hva Petar Vukicevic har betydd for hennes utvikling og endelige suksess, svarer Line Kloster at det har vært viktig for henne at han er direkte og «legger så mye i det». Det er samtidig rom for henne å for eksempel si «dette fungerer ikke, dette trenger jeg ikke nå».
– Hvis han ikke hadde vært treneren min i mange år, ville ikke det gått, sier hun.