– Når jeg får gjenfortalt hva som skjedde, tenker jeg: «Wow, tenk at jeg overlevde det!» Mamma og andre kan bli irritert over at jeg tuller med det, for det var ganske alvorlig.
Oda Bogstad (25) er keeper for Brann (tidligere Sandviken), laget som vant Toppserien overlegent.
Mens lagvenninnene feiret tidenes sesong, satt Bogstad på sidelinjen med en ryggskade som til slutt krevde en rutinemessig operasjon.
Men komplikasjonene den ga, skulle bli alt annet enn vanlige.
Selv husker 25-åringen svært lite av hva som hendte. Det meste har hun fått vite fra leger, pårørende og journaler.
Det de forteller, er dramatisk:
Bogstad trilles mot oppvåkning etter den vellykkede ryggoperasjonen. Så får hun et anfall. Hele kroppen rister, og selv om øyene hennes er sperret opp, får ingen kontakt med henne.
– Jeg er helt hysterisk og gråter, men jeg er også helt ubevisst, forteller Bogstad.
Hjelp til å puste
Legene legger henne i narkose igjen, og sender henne rett videre til intensivavdelingen på Haukeland universitetssykehus.
På denne turen ser legene at blodtrykket hennes stiger voldsomt. Hun får et plastrør i luftrøret for å få hjelp til å puste. Fremme på Haukeland legges hun umiddelbart i respirator.
Samtidig ringer kjæresten til Oda, Vilde Nymo Rødvik, til Odas foreldre og forteller hva som skjer. De kaster seg i bilen fra Moi til Bergen – en seks timers kjøretur.
– På dette tidspunktet er legene redde for at jeg enten har fått blødning eller epilepsianfall, så jeg ligger med elektroder på hodet for å sjekke hjerneaktiviteten. De tok CT-scan og alt mulig. Men de finner ingenting, og takk gud for det.
Først flere timer senere våkner hun, intetanende om det som har foregått. Hun sendes videre på nye undersøkelser, og senere får hun noen nye, mindre anfall, og opplever blant annet at hun ikke har følelse i bein og fingrer.
Etter hvert som timene går, forsvinner alt, og hun føler seg normal igjen.
Kjæresten har mareritt
Legene har ikke konkludert med hva som skjedde, men Bogstad har blitt presentert to teorier:
Enten at lokalbedøvelsen har havnet i blodet, eller at hun har reagert på et stoff i narkosen.
Siden Bogstad selv ikke husker så mye av det som hendte, har hun ingen problemer med å snakke om det som har skjedd. Men for kjæresten har tiden etterpå vært vanskelig.
– Vilde har hatt mareritt om at jeg blir hentet i ambulansen igjen. Jeg er veldig glad for at også mamma og pappa var der, så de tre hadde hverandre og kunne snakke sammen.
Men Bogstad har tenkt på at det kunne endt verre enn det gjorde.
– Jeg er utrolig glad for at det skjedde den timen før jeg reiste hjem, og ikke den timen etter at jeg reiste hjem. Jeg vet jo ikke hvordan det hadde gått om jeg ikke hadde fått medisinsk hjelp.
– Jeg er også veldig glad for at det var meg og ikke en 70 år gammel dame det skjedde med. Legene har sagt det er bra at jeg er en trent og frisk person.
– Hvordan går det med deg nå?
– Ryggen føles bedre enn før operasjonen, selv om jeg ikke er i samme aktivitet som før. Jeg klarer å sitte og gjøre alt, det er bare litt ubehagelig.
Spilte med smerter
Årsaken til at 25-åringen lå på operasjonsbordet i det hele tatt, startet 17 måneder tidligere. Da begynte Bogstad å kjenne at hun var øm og sliten i ryggen.
Hun var førstekeeper for bergenslaget, og presset seg gjennom kampene med stadig større smerter.
– Jeg hadde mye å gjøre. Jeg slapp ikke inn mål som det var forventet at jeg skulle ta, men det var noen baklengs jeg tenkte jeg kunne ha tatt på en god dag. Jeg merket at nivået mitt ble dårligere.
Til slutt ble det så ille at det sto mellom operasjon eller å legge opp. For den ambisiøse 25-åringen var ikke sistnevnte et alternativ.
Rett før hun sovnet på operasjonsbordet, sa hun til kirurgen:
– Nå har du presset på deg. Jeg har et EM å rekke neste sommer.
Selve operasjonen ser ut til å være vellykket, tross alt. Derfor er Bogstad glad for at hun gjennomførte den, selv om det ble i overkant dramatisk.
– Når kirurgen sier det var vellykket, har ikke jeg noen grunn til å tro noe annet før det motsatte er bevist. Jeg regner med at jeg i gang med fotballen i løpet av januar.
Store kontraster
Guro Bergsvand er medspiller med Bogstad på Brann (tidligere Sandviken) og bor sammen med Bogstad. Hun har blitt med på intervjuet med VG, og har passet på Bogstad i tiden etterpå.
– Jeg blir takknemlig for situasjonen jeg er i når jeg ser Oda. Hun har en utrolig dedikasjon, og det er inspirerende, sier Bergsvand.
I leiligheten de deler, ble det store kontraster dette året. Bergsvand tok seriegull med Sandviken og ble fast inventar på det norske landslaget, mens Bogstad hadde sitt kanskje tøffeste år. Men for keeperen har det hjulpet å se lagvenninnene være suverene.
– Jeg har kunnet glemme det litt, og late som om jeg lever det livet med de andre på laget. Å se de andre og vite at dette vil jeg tilbake til, sier Bogstad og kikker bort på lagvenninnen.
– Jeg fikk ikke vært med på å ta gullet. Da blir det sånn at «shit, jeg ønsker å oppleve det en dag», slår hun fast.