Noen dager har passert siden TIL på spektakulært vant mot Viking på overtid. Ekstremt minneverdig for mange, og en sjelden opplevelse for de som har sett noen bortekamper med «Gutan» gjennom årene.

I det Yaw Paintsil plasserte ballen nede til høyre for keeperen, var det som lufta gikk ut av hele Stavanger. Å se tusenvis av rogalendinger samtidig reise seg, forlate stadion og gå ut i høstmørket var en minneverdig opplevelse. Bortsett fra ekkoet fra de tomme, blå setene var bortesupporterne det eneste som hørtes, som feiret med Gutan bak målet de nettopp hadde scoret i.

Konsekvensen er at TIL enda er med i medaljestriden, samtidig som de i praksis sørget for at Glimt vant seriegullet. Viking har sviktet radikalt, parallelt med at som Glimt har radet opp en seiersrekke selv mange i Bodø ikke hadde trodd på den siste måneden.

Historiene fra det som allerede er blant TILs beste årganger er mange, og vil fortelles både denne høsten og gjennom årene som kommer. Vegard Erliens solide inntreden i Eliteserien fra en relativt anonym tilværelse i Trondheim, Jakob Napoleon Romsaas mål på banen og meldingene utenfor, Jostein Gundersens beste sesong i karrieren og Jakob Haugaards revolusjonerende keeperstil er bare noen av dem.

Gjennom Gaute Helstrups snart fire sesonger i TIL har han gjennom treningshverdag, spillestil og krav til dem rundt seg tatt klubben inn i den moderne fotballen. I hvert fall ute på banen. Utenfor er det viden kjent at fasilitetene og forutsetningene pent sagt kunne vært bedre.

For oss som har fulgt TIL omtrent siden de rykket opp for snart 40 år siden, har åpenbart mye forandret seg. Klisjeen om at selve fotballen hele tiden utvikler og endrer seg, har noe sant i seg, dessverre vil mange si.

Men i høst ser jeg antydninger til at ett punkt, som for mange er det første de tenker på når TIL nevnes, kan få sin renessanse.

Med stolthet drar vi gjerne opp minner om Sigurd Rushfeldt, Rune Lange, Ole Martin Årst og ikke minst Tore André Flo som alle gjennom noen hektiske år på 1990-tallet befestet TILs renomme som «spissfabrikk.»

Dette var den gangen vi hadde spisser som spilte VM for Norge, endte opp i store utenlandske klubber og satt scoringsrekorder som for evigheten kommer til å bli stående. Å se TIL spille på Alfheim på naturgress i oktober, mot en gjeng søringer som tror det vil nytte å forsvare seg til poeng, bare for å se at én Sigurd, én Ole Martin, én Tore Andre eller én Rune gjøre noe helt uventet, er uforglemmelig.

Etterpå har mange prøvd, men aldri kommet opp til den ikoniske statusen dette firkløveret fikk. Det vil heller ikke Lasse Nordås, som kom tilbake til Tromsø på permanent basis i sommer. Å legge slike forventninger på ham vil være urettferdig og banalt.

Nye helter skal imidlertid skapes, og da er det litt kult at det gjenkjennelige i TIL, med en stor spiss som skaper mye både på egen hånd og for de rundt ham, kan være på vei tilbake. Av alt det bra som har skjedd med TIL de siste årene, har den rene spissens suksess uteblitt.

Klarer hovedtrener Gaute Helstrup å få til én som Lasse Nordås, samtidig som resten av laget ser like bra ut, vil han oppnå en gledelig dobbelteffekt.

Det ene er at han kompletterer sin måte å spille på, med en stor spiss som vil ta fokuset fra lagkameratene. Noe verken Zdenek Ondrasek, Runar Espejord, Fitim Azemi, Moses Ebiye, Joachim Rothmann eller Jasse Tuominen har klart i Helstrups drøyt tre år.

Litt likt det Erling Braut Haaland gjør for Manchester City og Pep Guardiola. Sistnevnte var i årene før Haalands ankomst i noen kretser blitt kjent for å «spille uten spiss», selv om Sergio Agüero scoret drøssevis med mål. Denne noe søkte parallellen gjør det i det minste forståelig hva slags innvirkning han får, den dagen høyreiste Lasse Nordås virkelig kommer i slag.

Det andre er at vi i Tromsø faktisk får en spiss, litt lik de vi en gang hadde, som publikum vil vende øynene mot, når en kamp står på vippen.

Internt i TIL lurer de veldig på hva som foregikk i det halvåret han var tilbake i Bodø, og det er derfor viktig at man ikke feller en dom over ham allerede denne høsten. For det var en langt mer nedkjørt spiller fysisk sett som kom tilbake, uten at man selvsagt trenger å dra en konklusjon om at noen i Bodø med viten og vilje hadde kjørt ham så hardt på trening at han ikke tålte det.

Ironisk nok har Nordås ennå ikke scoret etter «comebacket» i TIL, men når han hadde to målgivende pasninger som ga TIL 3–3 og 3–4 mot Viking, er det lett å drømme om hva dette kan bli. Det er jo dessuten verdt å bemerke seg at Daniel Bassi, som gikk andre vei i «byttehandelen», inntil videre har blitt plassert enten ytterst på benken, øverst på tribunen eller på B-laget i 3.-divisjon av Glimt.

TIL er nære toppen av norsk fotball. Får de til dette neste steget, vil det være både kult og nostalgisk på én og samme gang.